Dette skal barn ikke oppleve

Det er frodig og vakkert i Srebrenica-dalen. Historisk sett kjent for utvinning av sølv og andre mineraler (srebo betyr sølv på serbisk) og senere som spa- og kursted. Nå forbinder de fleste stedet med Srebrenica-massakren.

8 732 gutter og menn massakrert

På 90-tallet var det borgerkrig i det som da het Jugoslavia. Bosnjaker (bosniske muslimer) på flukt fra bosnisk-serbiske militærstyrker hadde søkt tilflukt i Srebnenica, som var erklært som «sikker sone» under beskyttelse av FN. I juli 1995 ble byen inntatt av bosnisk-serbiske styrker. Innbyggerne flyktet til Potočari, hvor de fredsbevarende styrkene (UNPROFOR) hadde base, med håp om beskyttelse. Men de lett bevæpnede FN-styrkene hadde ingenting å stille opp med. Unge gutter og menn blir separert fra kvinner og barn. Mange av dem flykter gjennom skogen.

Mens kvinner og barn ble deportert ut av området, ble menn og gutter fra 15 år og oppover skilt ut og ført bort. Fedre ble skilt fra barna sine, sønner dratt ut av hendene på mødre som forsøkte å holde dem igjen. I løpet av noen få dager blir minst 8 732 drept og begravet i massegraver.

Krigens hendelser sitter i

24 år etter krigen preger hendelsene fortsatt mange av dem som i dag er foreldre. Deres barndom ble en med mangel på mat, vann og brensel; tap av brødre, fedre, bestefedre, onkler og fettere; og dypt traumatiske opplevelser. En av dem er trebarnsmoren Azra. Azra forteller Azra var bare 12 år i 1995, og bodde sammen med bestemoren i Srebrenica. Hun har mange gode minner fra barndommen før krigen. Men utover 90-tallet kom krigen stadig nærmere. Det var skyting og grantatangrep, og ofte måtte de søke dekning i skogen rett bak huset.

- Vi var blant de siste som forlot Srebrenica. Bestemor trodde ikke på ryktene om at Srebrenica kom til å bli inntatt av de bosnisk-serbiske styrkene. Hun mente de ikke ville gjøre det med UNPROFOR så tett ved. Hun mente FN-styrkene ville beskytte oss.

Skrik og gråt

Til slutt klarte en av Azras onkler å overbevise bestemoren om at de måtte flykte til Potočari, og FN-basen. Da de kom, var området rundt militærbasen fylt av tusenvis av mennesker. Sammen med bestemor, tante, onkel og en kusine sov Azra utendørs ved noen ødelagte busser. Gjennom natten hørtes skrik og gråt. 

- Dagen etter var det veldig varmt, og vi hadde ikke noe vann. På den andre siden av veien lå et hvitt hus, og vi fikk vite at der fantes det vann.

Det barn ikke skal se

Azra og kusinen gikk for å hente vann. De ante ikke hva som ventet dem. - Da vi åpnet døren til badet, så vi at det lå hoder i badekaret……Vi løp, ikke mot utgangen men rommet ved siden av…...Der lå kroppene hodene hadde vært på. Vi løp ut. Og så skrek vi. Bestemor prøvde å roe oss ned, få oss til å være stille. Hun sa at vi nok hadde sett feil. At det ikke var sånn som vi trodde. Hjemsøkt Men det hun har sett og hørt hjemsøkte Azra under den videre flukten. - Jeg drømte om hodene og kroppene, skrikene fra barn og kvinner om natta. Bønnene deres «Nei, vær så snill. Ikke ta på meg. La meg slippe.»

Hard hverdag

Azra og bestemoren vendte tilbake til Srebrenica i 2004. Huset hun hadde vokst opp i var ødelagt. I likhet med mange andre «returnerte» fikk de et nytt hus. Men livet er ikke like enkelt å bygge opp igjen. Hun er alenemor til tre jenter. Som mange familier i Srebrenica har de det vanskelig. Området sliter fremdeles med å komme seg ut av en økonomisk og til dels politisk bakevje, som også gir store sosiale utfordringer. Det er mangel på infrastruktur som offentlig transport og arbeidsplasser. I tillegg kommer traumene og tapet av familiemedlemmer og trygghet i barndommen.

Livsviktig støtte

I 2015 etablerte SOS-barnebyer et familieprogram i Srebrenica for å styrke familiers evne til kunne gi barna sine god omsorg. Psykososial støtte og muligheten til å skaffe stabil inntekt, er de to viktigste pilarene i arbeidet med familiene. Familieprogrammets team består av en pedagog, en psykolog og sosialarbeider, og hver familie har sin faste rådgiver. Sammen utarbeider de en plan skreddersydd hver enkelt familie og hvert familiemedlem, utfra behov og muligheter.

- Vi har stort sett det vi trenger, men den psykososiale støtten har vært livsviktig. Det å ha noen å snakke med, som kan veilede og hjelpe -jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den. Meliha er min faste familierådgiver. En søster ville ha hjulpet meg så mye som det det hun og de andre i teamet har gjort.

Forhindre at traumer går i arv

En krig påvirker mennesker lenge etter at den er over. Arbeidet som gjøres i SOS-familieprogrammet i Srebrenica handler mye om å hjelpe de voksne å leve videre til tross for traumene de bærer på, og forhindre at det påvirker omsorgen barna deres får. Azra har ikke fortalt jentene sine om det hun har opplevd, hun vil vente til de er store nok til å forstå. Det som er viktig for henne nå, er å gi dem den omsorgen de trenger for å ha det bra. At de har en god barndom, får seg en utdannelse og muligheten til å bli det de ønsker.

- Jeg er veldig stolt av jentene mine. Meliha sier ofte at hvis du har et tydelig mål, så kan du nå det. Målet mitt er å vise vei for jentene mine.

Jørn Hoel i Bosnia

Jørn Hoel var i Bosnia i forbindelse med Juleaksjonen på TV 2. Der møtte han Azra og jentene hennes. Der fikk se hvordan SOS-barnebyer jobber med mennesker som fremdeles lever med traumer etter krigen på 90-tallet. Inntrykkene han fikk var så sterke at han måtte avlyse flere spillejobber da han kom hjem. 

Se filmen: