Bli med inn i barnehjernen!

Daglig omsorg i en trygg familie kan endre hjernen til barn som har vært utsatt for traumatiske opplevelser. Bli med inn i barnehjernen og se hvordan forandring er mulig.

Men først, setningen som gjør at alle som prøver å være en god forelder, nå kan senke skuldrene: Du må ikke være en perfekt omsorgsperson for at utviklingen i barnehjernen skal være optimal. Ifølge psykologspesialist Dag Ø. Nordanger treffer man bare barnets behov rundt 20 prosent av gangene man prøver, og det er helt OK.

Dag Ø. Nordanger, psykologspesialist. Foto: Jarle Evjen
Dag Ø. Nordanger, psykologspesialist.

- Det er et poeng at vi ikke er perfekte foreldre. Da lærer barnet å bli en problemløser og menneskekjenner, sier Nordanger.

Han er professor i psykologi og psykologspesialist ved RVTS Vest, Ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging, forfatter og foredragsholder. Det som derimot ligge til grunn, sier han, er den voksnes grunnholdning om at man vil barnet godt og prøver å møte barnets behov. Man setter barnets behov foran sine egne.

- Barnets hjerne utvikler seg på mønstre av erfaring. Vi sier at den er bruksavhengig. De delene av hjernen som blir stimulert, utvikler seg, mens de delene som ikke blir stimulert, vil ikke utvikle seg i samme grad, sier Nordanger.

Når omsorgen mangler

Alle barn trenger hjelp til å regulere seg når de er redde og frustrerte, slik at de blir trygge igjen. Ta for eksempel et ulykkelig barn som gråter. Når det blir trøstet, får det enormt mange sanseinntrykk. Det blir bysset, berørt, hører en kjærlig stemme og får nærhet. Alt dette er en sterk drivkraft for hjernens utvikling, og det bygger hjernens reguleringssystem, det vil si vår kapasitet til å kontrollere egne følelser.

- Det er et poeng at vi ikke er perfekte foreldre. Da lærer barnet å bli en problemløser og menneskekjenner, sier Dag Nordanger, psykologiekspert.

Mange barn med en vond start på livet mangler slike erfaringer. I SOS-barnebyer jobber vi blant annet med barn som:

  • ikke kan bo hos mamma og pappa på grunn av en kritisk hjemmesituasjon
  • har foreldre som ikke takler foreldrerollen
  • har foreldre som ruser seg
  • har foreldre som er voldelige

Barn som har bodd i slike hjem over tid, vil ofte ha et hypersensitivt alarmsystem på grunn av trusselen de har levd under, og samtidig et underutviklet reguleringssystem fordi de er blitt overlatt til seg selv med å håndtere frykten. Det kan føre til at hjernen deres er konstant innstilt i overlevelsesmodus, at den er orientert mot vaktsomhet fremfor utforskning og læring. Spesielt ille er det når overgriper og omsorgsperson er samme person.

- Tidligere tenkte vi at mishandling, omsorgssvikt og overgrep gir barnet skader som vi må reparere. Det var et større fokus på å behandle de diagnosene disse barna får. I dag er vi mer og mer opptatt av å se på hva barn med en vond start på livet har fått for lite av. Vi sikter mer mot å kompensere for manglene som har vært i omsorgen, fremfor å reparere, forteller Nordanger.

Hjernens reguleringssystem

Figur: Hjernens oppbygning

Figur 1

Hjernes oppbygning:

Amygdala er alarmsentralen, som fanger opp
potensielle trusler og sender signaler til binyrene,
som skiller ut stresshormoner.
Deretter slår reguleringssystemet inn og vurderer
om det er ekte trussel, eller falsk alarm.
Hippokampus lagrer erfaringer så nye situasjoner
kan vurderes på bakgrunn av ting du har opplevd
før. Prefrontal korteks hjelper deg å forstå egne
og andres reaksjoner på grunn av den større
sammenhengen du er en del av.

Figur: Hjernens alarmsystem

Figur 2

Hjernens alarmsystem:

Fordi hjernen er bruksavhengig vil stress og
trusler utvikle hjernens alarmsystem. Hvis du
ikke har et utviklet reguleringssystem, får du
ikke hjelp av hjernen til å regulere alarmreaksjonen.
Konsekvensen er konstant
alarmberedskap.
Små barn har et underutviklet alarmsystem.
De er avhengig av hjelp til å regulere seg.
Derfor er det dobbelt negativt når barn både blir
utsatt for traumer, og i tillegg ikke får hjelp til å
regulere alarmreaksjonen - for eksempel når
overgriper og omsorgsperson er samme person.

Figur: Omsorg endrer hjernen.

Figur 3

Omsorg endrer hjernen:

Gode omsorgserfaringer
virker inn på det samme systemet som traumatiske
belastninger, bare med motsatt fortegn.
Når omsorgspersoner griper inn og finner ut
hva trusselen handler om og hjelper barnet til å
regulere ned stressnivået, utvikles barnets
reguleringssystem.

Fyller hjernen med gode relasjoner

Så hva gjør man? Jo, det handler om å gjenskape flest mulig av de elementene som er essensielle for hjernens utvikling. Man gjør det i relasjon til andre, og aller helst i en familielignende situasjon. Vi fyller hjernens erfaringsarkiv, hvor et område som heter hippokampus står sentralt, med minner om gode relasjoner til andre og erfaringer fra at andre mennesker vil en godt.

- De erfaringene som monner, og som må være fundamentet i hjelpen, er de som skjer i de daglige relasjonene. I trygghet og i et beroligende miljø, sier Nordanger.

- Barna trenger en overdose trygghet.

Det handler om tryggheten i rutiner, om klemmen hver morgen, om frokosten på bordet og hjelpen med leksene. Det handler om å hjelpe barnet tilbake til ro når det er frustrert, og det handler om at man ikke ser og reagerer på barnet som et problem.

- Det vil røyne på for alle

Og det er her Dag Ø. Nordanger snur fokuset bort fra barnet og over på den voksne, enten det er en forelder, SOS-forelder, eller fosterforelder. Det er den voksnes ro i situasjonen som regulerer barnet, også når barnet skriker mot deg og avviser deg.

- Du må tåle å stå i situasjonen uten å komme i for mye affekt selv. Det er vanskelig. Det vil røyne på for alle, og det er ingen som klarer det over tid uten å ha støtte selv, sier Nordanger.

Derfor mener han det er svært viktig med et godt støtteapparat, for eksempel slik SOS-barnebyer har bygd opp støtten rundt våre SOS-foreldre. De voksne forholder seg til ekspertene for faglig støtte og avlastning, mens barna kan knytte seg til faste og trygge omsorgspersoner.

- Disse barna trenger en overdose av de erfaringene alle barn har behov for. Har du som barn kommet skjevt ut, trenger du mer enn barn flest. Men det som dessverre ofte skjer, er at de får mindre - fordi de fremprovoserer negative reaksjoner fra andre, enten det er fra foreldre, lærere, eller venner, sier Nordanger.

Det er aldri for sent

- Når er det størst fare for skjevutviklinger i barnehjernen?

- Vi pleier å snakke om de første 1001 dagene, fra unnfangelsen til to år. Det er da mye av hjernens infrastruktur blir etablert, sier Nordanger.

Samtidig er han opptatt av at endring aldri er for sent. Det er håp. Hjernen er plastisk og ikke minst er tenåringshjernen formbar.

- Det er overraskende hvor mange barn det har sett mørkt ut for, men som likevel får god livskvalitet. Det som er helt essensielt i disse tilfellene er at barna har hatt noen trygge voksne som tåler dem over tid, at de voksne bryr seg og er glade i dem uansett hvordan de oppfører seg, sier han.

- Opplevelsen av tilhørighet er den sterkeste beskyttende faktoren vi har. Det aller beste er at barna har tilhørighet i en familie, og derfor synes jeg mye av det SOS-barnebyer jobber med virker veldig meningsfylt, sier Dag Ø. Nordanger.


Se Dag Ø. Nordanger forklare hvordan traumer former barnehjernen. Men obs, filmen har et litt skremmende overraskelsesmoment!

Du har vært interessert i barnehjernen - vil du også lese saken om tenåringshjernen?

Illustrasjoner: Infokraft