Bistandsinnovatører i krig

– I de første ukene etter invasjonen var de ansatte spredt over alt. I kjellere og tilfluktsrom, på flukt, i øst, vest, Kyiv og utlandet. Hver dag hadde vi et Teams-møte klokka 10, der jeg begynte med å spørre: «Hvem er i live, og hvor er dere?» Så ba jeg alle ta en titt rundt seg der de var, og fortelle oss om behovene og hva de kunne gjøre. Og så ville vi sende penger og utstyr.

Serhii Lukashov, nasjonaldirektør for SOS-barnebyer Ukraina, forteller om de kaotiske første par ukene etter invasjonen 24. februar 2022. De visste at noe skulle komme, og hadde derfor evakuert alle SOS-fosterfamilier fra de østlige delene av landet.

Men å fortsette driften og hjelpeprogrammene i en fullskala krig, er det nesten umulig å skulle forberede seg på. Plutselig gikk luftvernalarmene over hele landet og tvang ansatte ned i tilfluktsrom.

– Jeg er veldig imponert over alle de lokale og personlige initiativene og hva de fikk til, sier Lukashov i dag.

Traff planken

Etter å ha drevet programmer på begge sider av frontlinjen siden før 2014, hadde SOS-barnebyer et solid fotfeste over hele Ukraina i partnerskap både med regionale og nasjonale myndigheter og implementerende partnerorganisasjoner lokalt.

Selv om mange av de normale strukturene ble borte over natten, kunne de utnytte denne posisjonen til umiddelbart å etablere effektive forsyningskjeder og sørge for at hjelpen nådde de mest sårbare barna og familiene.

For deretter, med behov som raskt eskalerte, skalere opp driften betraktelig med alt fra å bistå i evakuering til nødhjelp og kontantoverføringer.

En pause på jernbanestasjonen

– Før invasjonen hadde vi etablert et tett samarbeid med myndighetene, og fått et godt  rykte som gjorde at folk stolte på oss i denne svært vanskelige situasjonen, sier Serhii Lukashov.

Etter hvert som flere og flere evakuerte frontlinjen, blant dem ansatte i SOS Ukraina, måtte Lukashov og teamet hans nok en gang rigge om og tenke nytt. En nærmet endeløs rekke av kvinner og barn ankom vestlige byer som Lviv og Ivano-Frankivsk med tog, uten sted å bo og i desperat behov for all grunnleggende støtte.

– Vi etablerte barnevennlige soner på eller i nærheten av togstasjonene, bare for å gi barna en pause og la dem leke i trygge omgivelser. Det ga også mødrene en mulighet til å utforske sine neste steg, sier Lukashov.

Opplæring av sosialarbeidere

Disse barnevennlige sonene er nå stengt ettersom færre mennesker kommer. I stedet finner du plakater på hver togstasjon som forteller nykommere hvor de kan få hjelp. I noen byer har antallet innbyggere økt med 40 prosent, noe som krever mer permanente hjelpetjenester lokale myndigheter har vanskelig for å tilby.

SOS-barnebyer har derfor opprettet både sine egne sosialsenter og bistår myndighetene med å utdanne kommunale sosialarbeidere.

 – Mange fagfolk har forlatt landet, så dette er en stor utfordring. Vi samarbeider med myndighetene og lærer dem om vår metodikk for omsorg og systemer for god saksbehandling, sier Lukashov.

En felles investering

På sosialsentrene til SOS Ukraina kan familiene registrere seg og få hjelp til papirarbeid, utdelt mat, klær og sanitærartikler og motta psykososial støtte. Barnevennlige soner gir barna rom for å leke og møte jevnaldrende.

SOS-barnebyer driver også mobile team som kjører rundt og driver oppsøkende virksomhet i de mer landlige distriktene, med psykologer utdannet fra fra Unicef-programmet «Barn i krig».

Serhii Lukashov bruker selv mye tid på å reise til de forskjellige SOS-lokasjonene for å følge opp arbeidet som gjøres. Etter å ha erfart hvor raskt ting kan endre seg, der de var nødt til å tilpasse seg stadig nye behov og ikke minst helt nye forutsetninger for å gjøre jobben sin, klarer nasjonaldirektøren likevel å se også de lange linjene:

– Barna våre må begynne å bearbeide det de har levd gjennom. Det er en investering, ettersom det å støtte disse barna i dag gjør at de kan vokse opp og være positive bidragsytere – ikke bare til Ukraina, men til Europa og verden!