Tekst og video: Morten Ødegaard | Foto: Nina Ruud
Katmandu, april 2018
På kontoret til sykepleieren Kamala, midt i SOS-barnebyen, sitter en gutt på en stol. – Det gjør ikke vondt, jeg skal bare se om det er noe der. Kamala setter seg godt til rette. Den ene hånden holder lommelykten mens den andre tar et godt tak i øret til gutten. Hun lener seg frem for å se hva som forårsaker smerten i øret. Vennene hans følger spent med.
Kamala er ansatt som sykepleier i SOS-barnebyen i Sanothimi. Etter tre år med fulle arbeidsdager, kjenner hun alle barna godt. Hver dag kommer flere av dem for å bli undersøkt, og det er alltid noen som venter utenfor kontoret. Også gatehunden uten navn, som alltid følger henne.
I 1994 blir Kamala født inn i en vanlig familie i en liten landsby. Med en mor, en far og en storesøster. Ni måneder gammel blir hun syk med lungebetennelse, men fordi hun er jente får hun verken medisiner eller melk.
–Det er stor forskjell på gutter og jenter her i Nepal, ikke så mye i byene lenger, men på landsbygda foretrekker de guttebarn fremfor jentebarn. Jeg liker det ikke, sier Kamala.
Hverdagen til Kamala blir dramatisk endret da faren forlater dem.
- Jeg var tre år gammel da faren min forlot oss, fordi mamma ikke kunne gi ham et guttebarn.
Mange steder i Nepal, særlig på landsbygda, hvor ganmle tradisjoner preger samfunnet, er det fortsatt slik at guttebarn foretrekkes fremfor jentebarn. Det er ikke uvanlig at far forlater familien sin hvis han ikke får en sønn. På grunn av høy arbeidsutvandring er det heller ikke uvanlig at far dør i utlandet, ofte som følge av uforsvarlige arbeidskår. Når mor blir sittende igjen med foreldreansvaret, uten jobb eller utdannelse, har hun ikke mange muligheter alene i et land med få utbygde sosiale tjenester. Det er derfor ikke uvanlig at mor også forlater barna for å starte et nytt liv.
Kamalas familie ender opp uten inntekt og et sted å bo. Moren er fortvilet, og ser ingen annen mulighet enn å ta med seg døtrene inn til Katmandu for å lete etter arbeid. En sårbar familie bor nå på gata i en av verdens mest forurensede byer.
Kamala forteller om fire tøffe år som gatebarn i hovedstaden. Hun forteller om netter med frykt, om gatehundene de ga mat, og som beskyttet dem når de sov. Hun forteller om det å være sulten hele tiden og om å ikke kunne gå på skolen.
Situasjonen er på bristepunktet når lillesøsteren til Kamala blir født på en lokal skole i nærheten. Rektoren kjenner noen som jobber i SOS-barnebyer, og han ber familien ta kontakt med dem. Det blir starten på veien ut av håpløsheten.
Jentene får begynne på skolen og SOS-barnebyer støtter dem økonomisk. Etter kort tid plasserer lærerne Kamala i 2. klasse, fordi hun lærer raskt.
– Jeg elsket å gå på skolen. Og når jeg hadde tid til overs, leste jeg i bøkene til storesøsteren min. Det var derfor jeg gjorde det så bra på skolen.
Kamala forteller med glødende øyne hvordan hun deltok på alle skolens aktiviteter, som skolekaptein og speiderleder, og at hun elsket danse- og språkkonkurranser.
En håpløs situasjon snur ved hjelp av en rektor, SOS-barnebyers familieprogram og mange faddere i utlandet.
- Du vet, jeg er så stolt over å ha blitt hjulpet av familieprogrammet. Kanskje min historie kan motivere flere til å støtte SOS-barnebyer.
På kontoret til Kamala er guttens øre sjekket. Ingenting farlig, det var nok bare litt rusk som hadde satt seg fast. Utenfor er det flere barn som venter på en undersøkelse, det er tross alt 160 barn som til enhver tid bor i barnebyen.
– Det er ofte litt vanskelig å vite hva som feiler dem, fordi de fleste barna her lider etter tap av mor eller far. Derfor kommer de ofte til meg for å få medisin, selv om de egentlig ikke trenger det. Bar ene liten hodepine er nok til at de kommer, for de vil helst slippe å ha det vondt, forteller Kamala.
Kamala vet det kan være flere grunner til fysiske plager. Lengsel og sorg kan kjennes på kroppen som for eksempel hodepine eller vondt i magen. Men hun forteller at det stort sett går bra med barna i barnebyen, selv om de har hatt en vanskelig start på livet. Hun påpeker viktigheten av at de vokser opp med en kjærlig mor, og at de i tillegg har tett kontakt med barnebyleder og rådgivere med årelang erfaring.
– De har veldig gode muligheter til å få et godt liv, men jeg minner dem alltid på at de må gjøre det bra på skolen, fordi utdanningen, det er den de tar med seg herfra, og som gjør at de kan bygge seg et godt liv, sier Kamala mens hun klargjør stetoskopet til neste pasient.
Kamala vet også at utdanning er viktig. At man må ha tro på seg selv. At man aldri må gi opp. Hun vet også at noen opplever at hverdagen blir for tung. Det skjedde med moren hennes, like etter at Kamala hadde begynt på skolen.
Selv om Kamalas familie følges opp av familieprogrammet, blir livet og hverdagen etterhvert for tung å bære for moren, så hun velger å forlate jentene. Heldigvis har de blitt eldre, de bor trygt i leiligheten SOS-barnebyer betaler for, de går på skole og gjør det bra. Eldste søsteren er snart voksen, og tar over rollen som omsorgsperson. SOS-barnebyer vurderer det slik at jentene har det best sammen der de bor.
– Sakte men sikkert vokste vi opp, og fullførte utdanningen vår. Og alt forandret seg. Nå er det veldig bra. Jeg har et godt liv. Det går også bra med søstrene mine. Takket være støtten fra familieprogrammet holdt vi sammen, og jeg fikk støtte til utdanningen min. Men bachelorgraden i psykiatri betaler jeg for selv, for nå klarer jeg meg selv, sier Kamala med et stolt smil.
For akkurat ett år siden sluttet Kamala i jobben som sykepleier i SOS-barnebyen i Sanothimi, for å videreutdanne seg innen psykiatri. På grunn av pandemien ble planene utsatt, og hun har i mellomtiden jobbet med Covid-pasienter på ulike sykehus i Katmandu. Når pandemien er over er hun fast bestemt på å fullføre studiene i utlandet
Familier i krise eller i ekstremt vanskelige livssituasjoner kan slite med å dekke barnas behov for omsorg. Familieprogrammet gir blant annet familierådgivning, helseoppfølging og støtte til utdanning og inntektsbringende arbeid, for at foreldrene skal kunne ta seg godt av barna, og ikke minst for å unngå at barna blir overlatt til seg selv eller i verste fall bli forlatt. SOS-barnebyer i Nepal har siden 1994 støttet hundrevis av vanskeligstilte familier, i tillegg til å drive 10 SOS-barnebyer i landet.
SOS-barnebyers familieprogram skal forhindre at foreldre forlater barna sine. Likevel hender det at barn blir overlatt til seg selv, fordi foreldrene ikke makter, eller at de dør. Hvis barna er små og ikke har annen familie, vil de få tilbud om å flytte inn i en SOS-familie. Eldre barn ønsker av og til å fortsette og bo sammen i familiens hjem. SOS-barnebyer lytter til barnas ønsker, og vil alltid lete etter løsninger som er til det beste for barna.
Vi støtter familier i krise og etablerer trygg omsorg for barn som er alene. Vi styrker mental helse hos både barna og de som tar vare på dem.
Sammensatt og tilpasset støtte gir barn en trygg oppvekst og gjør familier i stand til å selv gi barna sine god omsorg, utdanning og helsetilbud.
Vi gir familier muligheten til å løfte seg ut av fattigdom og skape gode oppvekstrammer for barna sine.
Vi har lokalt ansatte som kan gi støtte basert på lokale utfordringer, behov og muligheter. Vi jobber for bedre beskyttelsesstrukturer for barn.
98 prosent av barn som har vokst opp i en SOS-familie og som selv har barn, er i dag trygge foreldre som gir god omsorg videre. Fordi omsorg går i arv.
Ditt bidrag går til ulike prosjekter lokalt, nasjonalt og globalt. Du bidrar til omsorg, du bidrar til utdanning, og du bidrar til bedre mental helse og beskyttelse mot vold. Du bidrar til å snu liv.
I SOS-barnebyer jobber langsiktig for å snu barns liv til det bedre.
God jul, hilsen SOS-barnebyer.
