- Barna skal ikke arve mine traumer

Bosnia

- Jeg vil ikke at barna mine skal ha den samme barndommen som jeg hadde, sier Nurija (27). De skal ikke arve mine traumer.

Tekst: Torunn W. Gilje

Traumer fra barneår preget av krigen, som flyktning i eget land og en voldelig far, preget Nurijas forhold til sine egne to barn.

- Smerten jeg bar på, var uutholdelig. Jeg klarte ikke å snakke om det. Kroppen min absorberte alt stresset, og jeg ble syk.

Fra skepsis til sterke bånd

Nurija og familien ble med i SOS-barnebyers familieprogram i 2017. De bodde i en liten midlertidig leilighet og slet økonomisk. Til å begynne med var han skeptisk og redd for at barna skulle bli tatt fra dem. Men det endret seg etter møtene med familierådgiveren Meliha.

- Jeg pleier å si at Meliha er som en storesøster for meg. Når det er noe som er vanskelig, eller jeg har problemer, snakker jeg med henne og ber om råd. Etterpå er det som en bør har blitt løftet fra skuldrene mine. Jeg deler alt, både det som er bra og det som er dårlig med henne.

Barna er målet

Familierådgiverne i SOS-barnebyer følger tett opp hver og en familie og er viktige støttespillere på flere plan. I tillegg til å være en god samtalepartner og rådgiver, håndterer de søknader angående sosial- og helsetjenester, bolig og sysselsetting og sørger for at barnas utvikling og skolegang blir ivaretatt. Støtten til familiene har ett hovedmål – at barna skal få den trygge og stabile omsorgen de trenger.

For Nurija er det viktigste å kunne være en god og trygg pappa for de to barna sine. Foto: Morten Ødegaard
For Nurija er det viktigste å kunne være en god og trygg pappa for de to barna sine.

Lære å være pappa

Nurijas egen oppvekst påvirket forholdet til barna. Og redselen for å ikke klare å være en god pappa, gjorde at han vegret å seg i relasjonen til barna. Omsorgsoppgaven overlot han til kona.

- Jeg var stresset, og følte at jeg var under konstant press. Så jeg lot henne ta seg av barna. Samarbeidet med Meliha og støtten fra henne har gjort at jeg mestrer mine egne følelser mye bedre, og nå er jeg så involvert i ungene at de begynner å bli lei av meg, spøker Nurija.

Et smil som varmer rommet

Datteren på sju har kommet bort med en tegning. Nurijas smil når han ser på den og stryker henne bekreftende over håret er så varmt at det nesten kjennes i rommet. Han er fremdeles veldig oppmerksom på hvordan han møter og er sammen med barna. Minnene om en sint og aggressiv far, sitter i.

- Jeg vil ikke at barna mine skal ha den samme barndommen som meg. Det er viktig for meg å ikke heve stemmen eller bli rasende. Gjennom familieprogrammet og samtaler med Meliha har jeg lært utrolig mye om foreldrerollen og blitt mer sikker på meg selv. Jeg tar til meg rådene jeg får, og selv om jeg selvsagt feiler innimellom, har det hatt det hatt enormt mye å si for meg og oss som familie. Den støtten vi har fått har skapt store positive endringer for oss og våre muligheter.

Jeg kan ikke få det umulige til å skje, men jeg kan være en god pappa.

Nurija

Endre det som endres kan

Det er mange utfordringer for familier i dette området, men Nurija ser positivt på fremtiden. De har fått et permanent sted å bo, kona har fast jobb på en tekstilfabrikk og Nurija har i samarbeid med familieprogrammet laget plan for bygging av hønsehus for å drive med kyllingproduksjon. Mye har endret seg for familien, og ikke minst har de erfart at utfordringer kan løses, når man tar ett skritt om gangen.

- Jeg kan ikke få det umulige til å skje, men jeg være en god pappa. Det som skjedde i min barndom var ikke min feil, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Men det som ikke er bra for min egen familie – det kan jeg endre.