Åtte grunner til at Korona blir en katastrofe for Afrikas barn

Foreløpig har Covid-19 begrenset utbredelse i Afrika sør for Sahara. Det kommer til å endre seg.  

Koronaviruset kjenner ingen landegrenser og vil før eller siden nå delene av verden der noen av de aller fattigste og mest sårbare barna lever. 

Da oppstår det utfordringer som får våre egne til å blekne.  

For selv om sykdommen som sprer seg over hele verden først og fremst har tatt livet av eldre, er ingen aldersgrupper skånet for å få symptomer. Heller ikke alvorlige.

Her er åtte årsaker til at pandemien kan bli ekstra alvorlig for barn i land som Kenya, Nigeria, Tanzania og Zanzibar, Madagaskar, Mosambik, Malawi, Zimbabwe, Etiopia, Sør-Afrika og Ghana, der SOS-barnebyer er til stede for å gi barn og ungdom en trygg oppvekst. 

1. Mange barn vil miste sine omsorgspersoner 

Noe av det første vi lærte om det nye viruset som hadde dukket opp i Kina, var at det særlig var dødelig for eldre.  

Dødeligheten kan bli katastrofal for mange familier der hiv/aids-epidemien allerede har tatt livet av foreldregenerasjonen, og mange barn blir forsørget av besteforeldrene. 

Faktisk er hele 12 prosent av alle husholdninger i landet Sør-Afrika ledet av besteforeldre.

Det hjerteskjærende faktum er derfor at korona-pandemien vil etterlate seg et høyt antall barn uten omsorg. 

2. Barnehelsen er allerede dårlig 

Barn i fattige land spiser ofte ensidig og næringsfattig mat. Det gjør at de får et svakt immunforsvar og er en av hovedårsakene til at de blir dårligere rustet for Covid-19 enn barn i land der kostholdet er bedre.

Også andre faktorer bidrar til at landene sør for Sahara sliter med dårlig barnehelse – allerede før pandemien treffer dem:

• Mange familier mangler kunnskap om hvordan man forebygger smitte.
• Noen lever under sanitære forhold som gjør det umulig å vaske seg så mye som myndighetene anbefaler. Ifølge WHO har bare 15 prosent av befolkningen i Afrika sør for Sahara tilgang til nok såpe og rent vann for å ivareta grunnleggende håndhygiene.
• Andre bor i utette hus og hytter der regn og fukt gjør dem syke.
• Marginaliserte familier kan ha liten mulighet til å ta barna med til helsestasjon eller sykehus for å få tilgang til livsviktige vaksiner og helsehjelp.
• Barn som mangler omsorgspersoner faller utenfor utviklingstiltak som skal gi dem bedre helse.

Koronakrisa og arbeidet for å stanse smitten forverrer i seg selv problemet, idet mange land har blitt tvunget til å sette vaksineprogrammer på pause. Det gjør at mange barn nå ikke blir vaksinert mot blant annet meslinger.

Alt dette bidrar til at barna som vil bli smittet av korona de kommende ukene og månedene, har underliggende sykdommer. Det vet vi er en av fellesnevnerne til dem som rammes hardest av viruset.

3. Kriser øker forekomsten av psykiske lidelser

Både barn og voksne i fattige land lever med betydelig psykisk stress og er utsatt for angst og depresjon. Det er grunn til å tro at koronakrisen vil forverre den mentale helsen til såvel barna i afrikanske land sør for Sahara, som deres omsorgspersoner.

Erfaringer fra SARS- og Ebola-utbruddene i henholdsvis 2003 og 2014 viser at inngripende og langvarige virusepidemier fører til økt ensomhetsfølelse, familiesplittelser og rusmisbruk. Det er fordi isolerte mennesker mister sine kilder til stimulans og distraksjon.

Videre øker arbeidsledighet og økonomisk usikkerhet faren for barnearbeid, barneekteskap og annen utnytting. Akkurat som SOS-barnebyer har vært bekymret for at en lukket hjemmesituasjon gjør barn mer utsatt for vold fra mennesker i nære relasjoner her i Norge, er man bekymret for barn i Afrika.

Forskning har vist at barn som utsettes for traumer pådrar seg en skjevutvikling i hjernen som senere i livet blant annet kan hemme evnen til å lære.

4. Noen barn vil få mindre mat

Delvis som en følge av stengte skoler – der mange av barna i SOS-barnebyers satsingsland får sine eneste skikkelige måltider – og delvis som følge av at de voksne mister inntekt, vil mange barn i månedene som kommer få dårligere tilgang på mat.

Flere steder rammes også infrastrukturen som eksisterer for å distribuere næringsmidler til befolkningen. Portforbud kan gjøre det umulig å bevege seg til markedet for å kjøpe mat, og i for eksempel Sør-Afrika har det allerede ført til plyndring og stengte butikker.

En enda dårligere tilgang på næringsrik kost enn det områdene sliter med ellers, vil forsterke helseproblemene som gjør covid-19 ekstra farlig for barn i Afrika.

5. Det offentlige helsevesenet har lite ressurser

Da koronaviruset fikk helsevesenet i Lombardia i Italia til å kollapse i mars, skjedde det i et av de rikeste og best utstyrte regionene av Europa. Kontrasten til ressursene og bemanningen som står til rådighet for helsevesenet i landene sør for Sahara er grell.

Et underbemannet og underfinansiert offentlig helsevesen makter verken å forhindre eller behandle befolkningens sykdommer og helseproblemer i en normalsituasjon – og vil stå maktesløse når tusenvis av koronarammede vil ha behov for akutt hjelp.

Det går naturligvis også ut over barn som trenger hjelp, eller som har omsorgspersoner som trenger hjelp.

Ett mål på helsevesenets beredskap er antall intensivsykehusplasser. WHO anslår at Afrika har fem slike sykehusplasser per million innbyggere, mot 4000 i Europa.

6. Mange bor tett og slipper ikke unna smitte

Isolering, karantene og en generell hold-deg-mest-mulig-hjemme-oppfordring ser ut til å ha vært effektivt for å begrense spredningen av koronavirus her i Norge. Er man bare hjemme, kommer man ikke i kontakt med andre enn dem man bor med.

Den samme strategien vil neppe være like effektfull i land sør for Sahara.

Årsaken er blant annet at husholdningene er større og at folk bor tettere. Ofte med så mange mennesker på så liten plass at alt fra matlaging og spising til klesvask og lekselesing foregår ute. Dermed vil de være i hyppig kontakt med et større antall mennesker – uansett hvilke karantenebestemmelser som vedtas.

Trangboddheten gjør dessuten at flere familiemedlemmer sover sammen. Det bidrar til at sykdommer smitter lett.

7. Voksne som må ut for å jobbe vil dra med seg virus hjem

Heller ikke i Norge er det slik at at alle kan gjøre jobbene sine hjemmefra. Men i Afrika er det enda vanligere enn her at familiens voksne er nødt til å bevege seg ut i samfunnet på jevnlig basis.

Det henger sammen med fattigdom og manglende skolegang.

Kanskje så mye som 90 prosent av arbeidsstyrken i Afrika sør for Sahara jobber i det som kalles det uformelle markedet: Fordi de mangler utdannelse blir de ikke ansatt av bedrifter som tilbyr en fast arbeidsplass og jevlige lønnsslipper, men må leve av å selge det de lager eller dyrker selv.

Slike arbeidere er helt avhengig av komme seg til en markedsplass, kanskje daglig, og medvirker til at barna ikke slipper unna smitte.

8. Barna går glipp av skolegang

Skolene er nå stengt i de fleste landene SOS-barnebyer opererer i. Det er ikke så uvanlig i perioden fra slutten av mars og ut april, som utgjør regntida i tropene. Men med stadig fler koronasmittede er det ingen som tør spå når klasserommene igjen kan fylles med elever.

Konsekvensen er at elevene mister all undervisning.

For selv om mobiltelefonen har gjort sitt inntog også i Afrika, ligger landene sør for Sahara langt bak oss når det gjelder å ha tilgang til internett.

Dermed blir mulighetene for fjernundervisning sterkt begrenset.

Dette gjør SOS-barnebyer for å hjelpe barn under koronakrisen:

• Besøker sårbare familier hjemme for å forhindre psykisk og fysisk vold. Der slike besøk ikke lar seg gjøre, følges familiene opp ved hjelp av telefon og internett.
• Støtter familier som ledes av besteforeldre, og gjør alt vi kan for å sikre at de fortsatt er i stand til å trygge barna og dekke deres grunnleggende behov.
• Vektlegger skolegang i familieprogrammene, blant annet gjennom fjernundervisning per telefon og TV,og gir foreldre opplæring i foreldrerollen og voksne-barn-relasjoner slik at barna får et bedre hjemmemiljø og mulighet for god læring.
• Etablerer alternative omsorgsløsninger der vi ser at omsorgspersoner ikke er i stand til å ta seg av barna. En slik løsning kan være å trekke inn utvidet familie eller venner.
• Gir både barn og voksne tilgang på helsetjenester og medisinsk behandling.
• Yter ekstra økonomisk støtte, både i form av penger og mat.
• Driver opplæring og opplysning av hvor viktig det er med vann, hygiene og sanitære forhold.