Gå til hovedinnhold

Alenefaren Nyyaba (66) drømmer om en bedre framtid for døtrene. Nå har koronaviruset tatt fra ham inntekten.

– Jeg er en gammel mann som jobber hardt for å fostre opp jentene mine. Nå har koronaviruset gitt meg nye bekymringer, sier Nyyaba (66).

Han bor på landsbygda i det vestafrikanske landet Ghana sammen med døtrene Marikah (16) og Serwa (12). Dem har han hatt aleneansvar for siden kona døde da minstejenta bare var fire år. 

Den lille familien lever av å dyrke jorda, og takket være støtten fra SOS-barnebyers familieprogram kan begge jentene gå på skole.  

Etter at trusselen om covid-19 dukket opp, har imidlertid mais- og risinnkjøperne fra større gårder i området uteblitt. 

Editor/Video/Photo Journalist
– På grunn av viruset er jeg ikke lenger i stand til å drive forretninger, sier Nyyaba.

Kan ikke reise til byen

Plan B om å spe på inntektene ved å levere ris til videreforedling i den nærliggende byen Kumasi, gikk i vasken da myndighetene forbød reising. 

– På grunn av viruset er jeg ikke lenger i stand til å drive forretninger. Familiens inntekt er slik blitt redusert, og det er blitt vanskeligere for meg å sørge for at vi har det mest grunnleggende, sier Nyyaba til SOS-barnebyer. 

Han står i fare for å brenne inne med den siste risavlingen, mens døtrene fortviler fordi de går glipp av skolegang. 

– Det bekymrer meg at jeg ikke får sett undervisningsprogrammer på TV eller ta kurs på nettet, fordi vi mangler både fjernsynsapparat og datamaskin, sier Marikah. 

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal unngå å havne bakpå i forhold til medelevene, sier 16-åringen. Målet hennes er å bli matematikklærer, og at hun i framtida skal klare seg uten hjelp fra andre. Nå er hun hensatt til å repetere gamle oppgaver mens hun venter på at skolen skal åpne igjen. 

Det bekymrer meg at jeg ikke får sett undervisningsprogrammer på TV eller ta kurs på nettet, fordi vi mangler både fjernsynsapparat og datamaskin.

Marikah
Marikah (til venstre) og søsteren Serwa fortviler fordi de går glipp av skolegang. Foto: Tom Maruko
Marikah (til venstre) og søsteren Serwa fortviler fordi de går glipp av skolegang.

Familier vil kollapse

Hun er ikke alene om å gå glipp av undervisning. I alle landene i Afrika sør for Sahara der SOS-barnebyer driver sine familieprogrammer, er skolene stengt. Det skyldes delvis regntida, men viruspandemien gjør det usikkert når de vil åpne igjen. 

Kontinentet ligger foreløpig bak både Europa og Nord-Amerika når det gjelder spredning, men utbredt fattigdom, dårlige hygieneforhold og et svakt utrustet helsevesen gjør at konsekvensene vil bli ekstra alvorlige når smitten først tar tak. 

Verdens helseorganisasjon har varslet at Afrika kan bli koronapandemiens neste episenter, kreve 300 000 menneskeliv og sende 30 millioner ut i fattigdom. 

SOS-barnebyer frykter særlig at familier vil kollapse og mange barn vil miste sine omsorgspersoner i månedene som kommer. Det skyldes at koronaviruset har vist seg å særlig være fatalt for eldre, og at det grunnet tidligere epidemier – som ebola og hiv/aids – er mange besteforeldre som bærer forsørgeransvaret i afrikanske familier. 

Dette gjør SOS-barnebyer for å hjelpe barn i Afrika under korona-krisa:

  • Besøker sårbare familier hjemme for å forhindre psykisk og fysisk vold. Der slike besøk ikke lar seg gjøre, følges familiene opp ved hjelp av telefon og internett.
  • Støtter familier som ledes av besteforeldre, og gjør alt vi kan for å sikre at de fortsatt er i stand til å trygge barna og dekke deres grunnleggende behov.
  • Vektlegger skolegang i familieprogrammene, blant annet gjennom fjernundervisning per telefon og TV, og gir foreldre opplæring i foreldrerollen og voksne-barn-relasjoner slik at barna får et bedre hjemmemiljø og mulighet for god læring.
  • Etablerer alternative omsorgsløsninger der vi ser at omsorgspersoner ikke er i stand til å ta seg av barna. En slik løsning kan være å trekke inn utvidet familie eller venner.
  • Gir både barn og voksne tilgang på helsetjenester og medisinsk behandling.
  • Yter ekstra økonomisk støtte, både i form av penger og mat.
  • Driver opplæring og opplysning av hvor viktig det er med vann, hygiene og sanitære forhold.