Aida og Lenina er født uten hørsel

For syv år siden flyttet søsknene Aida, Lenina og Daris inn i huset til SOS-mor Zejna. Det endret hverdagen deres. Aida (10) og Lenina (8) er begge hørselshemmede.

Tekst: Morten Ødegaard, foto: Nina Ruud

– Da Aida, Lenina og Daris kom, måtte jeg lære meg tegnspråk. Jentene er født uten hørsel og barna hadde problemer med å snakke sammen, fordi de kunne for få tegn, sier Zejna (46) fra Bosnia.

Zejna opplevde at det var vanskelig å lære seg tegnspråk fordi hun ikke kunne skrive det ned og pugge det. Så da jentene begynte på skolen, ble hun kjent med lærerne og taleterapeutene. De gav henne bøker og DVDer. Tre dager i uken var hun med på skolen og så hvordan lærerne kommuniserte med barna. Det lærte hun mye av.

– Barna lærte tegnspråk fortere enn meg, og de kan det fortsatt bedre. Når det er noe jeg ikke forstår, ber jeg dem om å gjenta og forklare det for meg. På den måten lærer jeg også mer, sier Zejna – og forteller at det vanskeligste er å forstå slang og forkortelser som barna finner på selv.

Forskjellige tegnspråk

Det finnes mange forskjellige tegnspråk i verden. Fordi ingen har funnet opp de ulike tegnspråkene, har de i mange tilfeller utviklet seg like naturlig som talespråkene. I Bosnia bruker man for eksempel bosnisk tegnspråk, mens i Norge bruker vi norsk tegnspråk.

Men selv om bokstaver og uttrykk i tegnspråk er forskjellige, kan mennesker som snakker ulike tegnspråk kommunisere bedre enn mennesker med forskjellige talespråk. Det skyldes blant annet at mye av tegnspråket snakkes i bilder.

Leksetid! Det er ikke noe problem for Zejna å hjelpe Aida og Lenina med leksene på tegnspråk. Også Daris får veiledning når han trenger det. Foto: Nina Ruud

Leksetid! Det er ikke noe problem for Zejna å hjelpe Aida og Lenina med leksene på tegnspråk. Også Daris får veiledning når han trenger det.

Gjør ikke forskjell på barna

Da vi er på besøk, er det tid for lekser. Zejna samler den aktive familien rundt seg og hjelper barna med skoleoppgavene – både de som hører, og de som ikke hører. Her blir det ikke gjort forskjell på noen.

­– Aida og Lenina er to begavede jenter. Det er det ikke alle som skjønner dessverre. Noen tror til og med at de ikke forstår så mye, fordi de uttrykker seg annerledes. Da må jeg ofte gripe inn og forklare, sier Zejna.

Da jentene etterpå går ut for å spille fotball, ser vi fort hva Zejna mener. Noen barn forstår ikke hva jentene sier og vil ikke at de skal være med på leken. Først da storebror Daris (11) snakker med dem, får jentene likevel være med å spille. Lenina står i mål og Aida i forsvar. Kampen varer i 20 minutter og ender 2-2.

– Heldigvis har de også Daris. Han passer på at jentene blir inkludert når jeg ikke er til stede, sier Zejna.

Det hender Daris må megle litt for at søstrene skal få være med i leken, også denne gang. Men alle fikk bli med til slutt - og kampen endte 2-2!

Det hender Daris må megle litt for at søstrene skal få være med i leken, også denne gang. Men alle fikk bli med til slutt - og kampen endte 2-2!

- Det beste valget jeg har tatt

Aida og Lenina er interessert i de samme tingene som andre barn. De tuller, ler, danser og gjør akrobatikk på stuegulvet. Og som barn flest trenger de å vokse opp med god omsorg i en trygg familie. Det får de hos Zejna.

– De har ønsker og drømmer, og når de har litt problemer på skolen, må vi snakke sammen, men sånn er det for alle foreldre, forteller Zejna – og peker på viktigheten av å være til stede for barna. Stå i det som er vanskelig og ikke gi opp.

Mitt oppdrag er å gi barna så mange gode dager som mulig.

– Å være SOS-mor er sannsynligvis det beste valget jeg noensinne har tatt. Mitt oppdrag er å gi barna så mange gode dager som mulig. Det er det de trenger mest, fordi det er grunnlaget de skal bygge sin fremtid på.

Zejna er stolt av valget sitt. Hver eneste dag kjenner hun glede over å være sammen med alle syv barna i SOS-familien. De gir mening til livet, og de inspirerer. Ekstra stolt blir hun i møte med barn som har flyttet ut, barn hun har gitt en trygg oppvekst. Når de i etterkant sier at de anerkjenner rådene hun ga dem, at de har tatt kloke valg og nå lever gode voksenliv, da blir hun glad. Zejna har vært mor for totalt 12 barn,

– Det aller beste er å se hvor godt barna klarer seg. Da ser jeg resultatet av min innsats.

Det hender Aida og Lenina utvikler slang og forkortelser som bare de to forstår. Da må de hjelpe Zejna med å skjønne hva de sier. Foto: Nina Ruud

Det hender Aida og Lenina utvikler slang og forkortelser som bare de to forstår. Da må de hjelpe Zejna med å skjønne hva de sier.

Vil alltid være deres mor

For Zejna handler det å være SOS-mor om å være til stede for alle barna sine, oppmuntre dem og ta dem med i aktiviteter og beslutninger, ute å gjøre forskjell.

– Jeg forteller dem at jeg er her for dem –nå og for alltid. De vet at dette er deres hjem, og at jeg alltid vil være deres mor. Jeg pleier å si at jeg trenger barna like mye som de trenger meg, smiler hun.

Se filmen:

 Barnas navn er endret av hensyn til personvernet.

SOS-barnebyer jobber med barn med nedsatt funksjonsevne

  • SOS-barnebyer jobber for alle barns rett til god omsorg. Egne retningslinjer for inkludering av barn med nedsatt funksjonsevne skal sørge for at barn får oppfylt sine rettigheter til god omsorg, best mulig integrering og individuell utvikling basert på sine behov.
  • SOS-familier som tar imot barn med nedsatt funksjonsevne, får ekstra opplæring. Noen SOS-familier har spesialisert seg på å gi omsorg til denne barnegruppen - blant annet i India, Honduras, Nepal og Mexico.
  • Barn med nedsatt funksjonsevne er spesielt utsatt for å miste omsorg fra sin biologiske familie. I SOS-familieprogram jobber vi forebyggende med å forhindre at barn mister omsorg, gjennom blant annet foreldreveiledning og tilgang til nødvendige tjenester.
  • Vi tilrettelegger for at alle barn i våre program har tilgang til skole og medisinsk hjelp.
  • Vi jobber med politisk påvirkning slik at nasjonale myndigheter i de landene vi arbeider i, skal innfri alle barns rettigheter.

Artikkelen du har lest nå er hentet fra SOS-magasinet. Du finner flere saker her