100 HULL
vi lar barna falle i
SOS-barnebyer har identifisert 100 kritiske hull i systemene som omgir barn og unge.
Disse hullene fører til at sårbare barn står i fare for å falle gjennom sikkerhetsnettet som samfunnet burde ha bygget opp rundt dem. Listen over utfordringer er omfattende og berører alle aspekter av barnas liv, fra skole og helse til hjemme- og fritidsmiljø.
Oversikten vår deler systemsvakhetene inn i kategorier som: «Du må ha litt flaks», «Barnet, der fokuset burde vært», «Hjemme hos foreldrene», «Fosterhjemmet», «Når institusjon er hjemme», «Barn på flukt», «Hverdagen: Barnehage og skole», «Barnas fritid», «Barnas helse», «Tjenestene som skal hjelpe», «Snart voksen» og «Politikken – både lokalt og nasjonalt». Dette gir en dypere innsikt i mangfoldet av utfordringer som møter barn og unge på ulike stadier av livet.
Listen er ikke uttømmende. 100-hull er utarbeidet sammen med ungdom og voksne med en eller annen erfaring fra hjelpeapparatet, på alle sider av bordet.
Fordi for mange barn og unge er det helt opp til flaks i mange tilfeller om de får den hjelpen de trenger. Bor de i rett kommune? Med rett sosioøkonomisk eller sosiodemografisk bakgrunn? Har de foreldre som er psykisk friske?
01: Hjelpetiltak for utsatte barn er altfor ofte mangelfulle og for svake.
02: Det varierer altfor mye fra kommune til kommune hvilke tiltak som tilbys.
03: Barn og unge i Norge har en svakere rettsikkerhet enn i sammenlignbare land.
04: Vi skaper generasjoner av unge voksne i en negativ spiral arvet fra tidligere generasjoner.
Fordi vi har laget voksne og kompliserte systemer som er vanskelige å endre, ha fleksibilitet i, og som faktisk er tilpasset barn og unge.
05: Vi er nå på et kanten av å få en generasjon barn og unge der veldig mange kommer til å vokse opp uten de samme mulighetene som andre.
06: Vi mangler en fleksibilitet i løsninger for barn som ikke kan bo med foreldre.
07: Barn og ungdom med store atferdsproblemer får ofte ikke den hjelpen de har trenger tidsnok.
08: Barn og unge faller lettere utenfor, fordi vi som samfunn er dårligere til å se dem.
09: Vi gjør ikke barn og unge robuste nok.
10: Mange tjenester har for lite kompetanse og forståelse på medvirkningsarbeid.
11: Feil bruk av medvirkning kan føre til at ansvaret for beslutninger legges på barn.
12: Barn og unge opplever at deres rett på personvern brytes av biologiske foreldre på nett.
13: Barn av foreldre som er dømt for alvorlige kriminelle handlinger ovenfor andre, har ikke ett skikkelig offervern.
Fordi det er tross alt i hjemmet vi lever store deler av våre liv og vokser opp, men det betyr ikke at vi har sikret at barn, unge og familier har de forutsetningene til å gjøre det til et trygt og godt hjem.
14: Lavterskel tilbud for å styrke foreldrenes evner til å ta seg godt av egne barn er nesten fraværende mange steder.
15: Mange familier opplever at det er få eller lite tilgjengelige kortsiktige hjelpetiltak som kan bidra i utfordrende tider.
16: For mange barn og forelde blir ikke spurt om hva slags hjelp de vil ha og trenger.
17: Det er i dag for tilfeldig og for variabelt hvordan tjenestene klarer å involvere barnets nettverk.
18: Det er manglende barneperspektiv i familievernet.
19: Over ti prosent av alle barn i Norge lever i lavinntektsfamilier.
20: Mange barn opplever et så høyt konfliktnivå mellom foreldrene at det går ut over deres trivsel og helse.
21: Fem prosent av alle barn og unge opplever alvorlig fysisk vold fra foreldre i løpet av oppveksten.
22: Altfor mange barn er vitne til vold.
23: Mange barn som hadde hatt best av å bo hjemme med forsterket hjelp risikerer å bli plassert utenfor hjemmet fordi deres foreldre ikke kan ivareta deres behov alene.
24: Barneverntjenesten opplever ofte at barn og ungdom som er i kontakt med dem instrueres av foreldrene.
25: Det finnes lite kunnskap om instruering av barn, og om konsekvensene av dette for de barna det gjelder.
26: Det er begrenset kunnskap om hvordan barnevernstjenesten følger opp foreldre og hvilke vurderinger som gjøres i forbindelse med gjenforening.
27: Relasjonen mellom biologiske foreldre og barnevernstjenesten er ofte preget av konflikt og manglende tillit.
28: Foreldrenes rettsikkerhet svekkes når de ikke informeres godt nok, eller benytter, om deres rettigheter i undersøkelsesfasen.
Fordi for alle de barna og unge som ikke kan bo hjemme, som bor hos de som har tatt på seg samfunnsansvaret det er å ivareta andre sine barn. De som samtidig opplever sine rettigheter brutt, og for de som ikke kan hjelpe før de selv får hjelp.
29: Det er stor mangel på fosterhjem.
30: Manglende systematikk og lite fleksibilitet gjør at barnevernet er altfor dårlig til å rekruttere fosterhjem i barnas nettverk.
31: I mange tilfeller er ikke opplæring og forberedelse tilstrekkelig for de som skal bli fosterhjem.
32: Mange fosterforeldre får lite oppfølging, opplever at de har få rettigheter, og kompensasjon er dårlig.
33: Fosterforeldrene og barna gis for lite og for varierende hjelp til å raskt å etablere sitt felles hjem, til å bli en familie, til å gi barna medinnflytelse.
34: Seks av ti søsken splittes ved omsorgsovertakelse.
35: Manglende mangfold i fosterhjem gjør at barns rett til religiøs-, kulturell- og språklige tilhørighet i mange tilfeller blir brutt.
36: Vi har begrenset kunnskap om gjennomføring av samvær og konsekvensene for de barna det angår.
37: Barn må reise langt for å delta på samvær.
38: Omfanget av samvær med både mor, far, søsken og slekt blir så omfattende at barn beskriver samvær som belastende, og at det går ut over deres fritid.
39: Det gjennomføres samvær til tross for at barna ikke ønsker dette.
Fordi vi har de barn og unge som trenger ekstra hjelp, trygghet og spesialisert omsorg – men som blir en kasteball i et system hvor barnas egen stemme blir svakere og mindre lyttet til.
40: Barn plassert i institusjoner får i liten grad et tilbud tilpasset behovene sine.
41: Barna risikerer i for stor grad å bli en kasteball i systemene.
42: Behovet til barnet er ikke i sentrum når de blir plassert på institusjon.
43: Vi bryr oss mindre om barnas egne ressurser og kapasitet, enn vi gjør om bakgrunnen deres.
44: Institusjonenes tilbud til barna er preget av variabel kompetanse og en stadig endrende ansattgruppe.
45: Barn på institusjon har en stor grad av uforutsigbarhet i hvor de skal være framover.
46: Institusjonsplasseringer blir brukt som siste utvei og det gjør at noen barn får hjelp for sent.
Fordi vi har et ansvar for å ivareta alle våre barn og unge som har flyktet til Norge fra krig, konflikt og utenkelige situasjoner. De vi bryter rettighetene til, plasserer i utrygge bosituasjoner og klarer ikke å gi et tilstrekkelig helsetilbud til.
47: Barn som flykter alene til Norge må fortsatt vente altfor lenge.
48: Altfor mange barn og unge som har flyktet alene til Norge opplever å bo lenge i utrygge og upassende boforhold på mottak.
49: Barn som har flyktet alene til Norge får ikke den barnefaglige kompetansen og omsorgen de trenger.
50: Mange barn som har flyktet til Norge opplever utenforskap.
51: Enslige mindreårige asylsøkere får ikke det helsetilbudet de trenger.
52: Barn som har flyktet til Norge får svært mangelfull oppfølging av psykisk helse.
53: De traumatiserte foreldrene som har flyktet til Norge får i beste fall utilstrekkelig hjelp fra psykisk helsevern.
54: Mange barn i familier som har flyttet til Norge fra et annet land, sliter med at foreldrene ikke blir integrert.
55: Enslige mindreårige asylsøkere blir diskriminert av Norges praksis ved at de ikke likebehandles som andre barn.
56: Unge flyktninger i aldersgruppen 16-18 år risikerer å stå uten skolegang eller opplæringstilbud.
57: Enslige mindreårige flyktninger risikerer dårligere oppfølgning grunnet variasjonene i vergeordningen.
58: Saker hvor barn forsvinner fra asylmottak blir sjeldent etterforsket, og barna blir overlatt til seg selv.
Fordi det er der vi tilbringer aller mest tid når vi vokser opp. Der hvor vi skal få vår utdanning og dannelse, men også der hvor det er aller best at vi passer inn i den boksen – det systemet – som allerede finnes.
59: Barn og ungdom med ufrivillig skolefravær mister sosial tilhørighet og får store faglige hull.
60: Opplæringslovens paragraf 9A, som omhandler alle elevers rett til et trygt og godt skolemiljø, etterleves alt for ofte ikke.
61: Vi har et skolesystem som er for firkantet og lite tilpasset hvert enkelt barn.
62: Stadig flere lærere melder om barn og unge som risikerer å få atferdsvansker.
Fordi alle barn har rett til fritid, til lek og til å føle tilhørighet til samfunnet sitt. Selv om ikke alle har råd, kan eller får mulighet.
63: Ungdom mangler møteplasser, aktiviteter og mestringsarenaer med voksne til stede.
64: Prisen på aktivitetstilbud bidrar til ekskludering og sosialt utenforskap.
65: Det som gjør at vi tilbringer tid sammen, blir det mindre av i samfunnet vårt.
66: Ungdom som står i fare for å utvikle rusproblemer får ikke den hjelpen de trenger.
67: Barn får ikke nok mulighet til å medvirke i sine lokalsamfunn.
Fordi alle barn og unge skal være sikret god, tilgjengelig og rett helsehjelp når de vokser opp, men må ha både flaks, ressurser og passe inn i systemet for å få det i mange tilfeller.
68: Barn som ikke får sin helse kartlagt på en skikkelig måte, risikerer å ikke få riktig hjelp eller oppfølging.
69: Dagens utredningssystem er ikke tilpasset barn og unge. Det er også en manglende nysgjerrighet på hva vi kan gjøre med barns omgivelser for at de skal få det bedre.
70: Altfor mange barn med psykiske vansker får ikke hjelp.
71: Bistanden barn får fra BUP er begrenset, og barnet får den for seint.
72: Barn og unge med begynnende psykiske problemer får så godt som ingen tidlig oppfølging.
73: Barn som vokser opp med foreldre med psykiske lidelser får mangelfull støtte for å forebygge at de selv skal få psykiske problemer.
Fordi vi trenger de tjenestene barna og unge fortjener, ikke bare de som vi har tilgjengelig.
74: Barn rammes av at kommunen deres ikke er kjent med andre gode tiltak som ville vært riktige for dem.
75: Tjenestene har ofte manglende kjennskap til hvilke tilbud som finnes i kommunen.
76: Mange gode tiltak er kortsiktige og avhengige av videre finansiering.
77: Det er utilstrekkelig og sviktende samarbeid mellom de ulike tjenestene i kommunen.
78: Det er få tjenester, om noen, som er flinke på å kartlegge barnas erfaringer og til å spørre barna om råd når tjenestene og tiltak skal utvikles.
79: Barn står uten tak over hodet når barnevernstjenesten ikke får hjelp av Bufetat til å finne et nytt, trygt bosted til dem.
80: Det er både manglende evne og begrensede muligheter til å tenke utenfor boksen.
81: Barn og ungdom i barnevernet opplever stor utskiftning av voksne.
82: Det er for lite mangfold blant de voksne som skal møte barn og ungdom i barnevernet.
83: Barna risikerer at grunnlaget for deres situasjon ikke blir god nok utredet med kun én sakkyndig.
84: Barn risikerer at kvaliteten på arbeidet som gjøres av advokater, nemndledere og dommere ikke er god nok i saker og beslutninger som er avgjørende for deres liv.
85: Økt grad av samvær medfører økt administrasjon – og tilsynsbyrde for barneverntjenestene.
86: I flere barneverntjenester mangler man kompetanse og gode nok tiltak til å følge opp biologiske foreldre.
87: Ingen vet hvorfor antallet omsorgsovertakelser går ned.
88: Ansatte i barneverntjenesten opplever trusler, vold og netthets som en del av sin hverdag.
89: Dårlige tolketjenester resulterer i at barn og foreldre ikke får den hjelpen de har krav på.
90: Barneverntjenesten mangler kompetanse om barn med annen kulturell bakgrunn.
Fordi vi ønsker jo at alle barn og unge skal vokse opp til å bli trygge og selvstendige mennesker, som bidrar inn til samfunnet med det de kan. De som gjør sin plikt, og krever sin rett – men mangler hjelpen til å klare det.
91: Ungdommer i barnevernet får ikke god nok hjelp i fasen fra ungdom til ung voksen.
92: Samfunnet og tjenestene gir tilsynelatende opp de ungdommene som sliter mer og har et større ettervernsbehov.
93: For få ungdommer tilbys gode nok boløsninger som er tilpasset den enkeltes behov.
94: Mange ungdommer går inn i voksenlivet uten voksne som kan veilede dem.
95: For mange barnevernssaker for ungdommer med hjelpetiltak i hjemmet avsluttes uten grundige nok vurderinger.
96: Kampen mot ungdomskriminalitet mangler satsing på både forebyggende, målrettede og oppsøkende tiltak.
Fordi det viktigste i livet burde også være det viktigste i politikken, hvor vi ser enkeltindividene i samfunnet og setter inn tiltak for at det svakeste leddet i kjedet ikke skal brytes – men styrkes.
97: Lokalpolitikerne har en berøringsangst ovenfor barnevernet.
98: Det er for få steder som gir barn reell innflytelse på hvordan man kan skape gode lokalsamfunn.
99: Barn, unge, og familier som er ekstra utsatt står altfor langt nede på politikernes prioriteringsliste.
Fordi altfor mange barn i Norge vokser opp uten støtte og oppfølging av voksne, trygge personer.
100: Altfor mange barn i Norge vokser opp alene.
Spørsmål? Ta kontakt med:
