I en ruin av mur og betong i Kosovo, uten varme, og med regnvann som renner rett inn, vokser Murat opp i en familie i krise. Fattigdommen er så bunnløs at foreldrene ikke klarer å ta vare på barna uten hjelp.
Det er ikke det at det lukter. Det er bare at det er vått. Selv luften er våt. Som i en oversvømt kjeller etter et regnskyll. Fuktige gulvtepper dekker betonggulvet i stuen som også fungerer som både barne- og soverom. Det er vannpytter på kjøkkenet. Huset er ikke isolert, det er faktisk bare et rått betongskjelett i bunnen av en skråning i Kosovos hovedstad Pristina, med hull i taket.
Taket på kjøkkenet buler nedover som en mørk, vannfylt hengekøye. Her bor en familie på fem. Imir, Valbona og de tre barna deres. Behar på tre, Murat på fem og storesøster Elira på ni. De lever som så mange andre i Kosovo på feil side av fattigdomsgrensen.
Hodepinen setter inn etter en halvtimes besøk i det våte huset. Men familien har bodd her i ti år. De har ikke råd til annet.
Første gang familien fikk besøk av SOS-barnebyer stod det dårlig til. Barna sa nesten ikke noe og de gjemte seg og ville ikke svare på spørsmål. Språket deres var veldig begrenset, fordi de var så understimulerte.
- Barna var nærmest usynlige, som om de ikke var helt til stede, sier Arjeta Ahmadi, psykolog og sosialrådgiver for SOS-barnebyer i Kosovo. Hun er familiens faste kontaktperson og har fulgt dem siden de ble en del av SOS-barnebyers familieprogram.
Familieprogrammet har ett mål. Familiene skal styrkes så barna ikke blir forlatt på grunn av fattigdom, men vokser opp i kjærlige og stabile hjem. Det krever innsats på mange plan.
Støtten til familiene er mangesidet. Foreldrene får blant annet kurs og støtte for å være gode foreldre – noe som ikke alltid er verken lett eller naturlig når man selv har hatt en vanskelig barndom. Heller ikke selv om man elsker barna sine.
- Vi lærer foreldrene å se og høre barna sine. Å være barnas trygge havn. En de kan leke med, regne med og en som respekterer dem, sier Arjeta.
Fattige foreldre er ikke nødvendigvis dårlige foreldre. Men fattigdom tvinger foreldre til kun å fokusere på overlevelse, eller de blir motløse og gir opp. I begge tilfeller blir barna i større grad overlatt til seg selv. Et viktig tiltak for familien til Murat var derfor at de voksne fikk råd og veiledning som styrket dem i foreldrerollen.
– Kom inn! Murat åpner døren inn til leiligheten i sjette etasje, i et boligkompleks utenfor Kosovos hovedstad, Pristina. Inne er det varmt, lyst og tørt. Og de har ytterdør, med lås. Når Murat lukker døren bak oss, er det nesten uvirkelig å tenke på de ekstremt dårlige boforholdene han og familien levde under da de kom i kontakt med SOS-familieprogrammet.
– Det er gøy når det kommer besøk fra SOS-barnebyer! Men i dag har vi ikke så mye tid. Jeg må være på skolen kl. 15.00. Og jeg kan IKKE bli sen, forteller Murat mens han strekker ut armene for å markere at det ikke er noe han kan gjøre med saken. Murat har blitt 12 år gammel. Nå må du løfte blikket høyere for å se de lyse, kvikke øynene hans. – Jeg har vokst en del, sier han, og legger til rette den lange kule sveisen.
Murat går i nå på 5. trinn og gjør det godt i alle fag. – I matematikk er jeg best i klassen, forteller Murat sjenert, mens stemmen senker seg mot slutten av setningene.
Situasjonen forandret seg i 2018. Etter år hvor Arjeta banket på mange dører i kampen for familiens rettigheter, fikk de kommunal bolig i utkanten av Pristina, hovedstaden i Kosovo. De flyttet inn i en 2-romsleilighet i et boligkompleks bygget spesielt for familier som mangler ordentlig bolig. Straks etterpå fikk Imir, Murats far, fast jobb som sikret familien en stabil inntekt.
Året etter var situasjonen for familien så bra at SOS-barnebyer kunne fase dem ut av familieprogrammet. Gjennom tett oppfølging og mye egeninnsats, har Valbona og Imir skapt varig endring for seg og barna sine.
Årets snuoperasjon handler om å skape små endringer som kan utgjøre en enorm forskjell for de som trenger det mest. Bli med på å snu et liv til jul!
