Livet etter livet
Ukraina
For fosterfamilien tok invasjonen fra dem alt – unntatt evnen til å bygge et nytt liv.
– Vi pakket sju bagger. To med medisiner og dokumenter, klær i de fem andre. Ett sett for de eldre, to sett for de yngste. Så dro vi.
Iryna Tselukhina tar en pause mens tolken gjenforteller på engelsk. Vi er i hennes nye hjemby, Ivano-Frankivsk, vest i Ukraina. Inne på møterommet til SOS-barnebyers sosialsenter åpner hun opp om det som skjedde i ukene etter den russiske invasjonen.
Da fosterfamilien på 12 ble til 11. Ektefellen som ble igjen i Luhansk da resten dro, og døde bare en knapp uke senere mens hans forsøkte å redde huset som sto i brann etter et rakettangrep.
Ordene kommer rolig og behersket, også når de handler om opplevelser de færreste av oss har forutsetninger for å forstå hva egentlig rommer.
Hjulpet av europeisk demokratinettverk
– Vi visste ikke hvor vi skulle, bare at vi måtte dra. De siste ukene hadde vi bodd i kjelleren under konstante angrep. Gutten på 12 ble skadet av en splint. Men det var ingen måter å komme seg vekk på, sier hun.
Hjelpen skulle vise seg å komme langt hjemmefra. Som lærer i rettshistorie har Tselukhina deltatt i et europeisk demokratinettverk gjennom Wergeland-senteret i Oslo. Her ble det mobilisert for å få familien ut, og etter hvert fikk støttespillerne kontakt med en ukrainsk militær tjenestemann som fikk eskortert dem ut av krigssonen.
– Vi avtalte at han skulle møte oss i nærheten av der vi bor, og forberedte de eldste barna på at de kanskje måtte være med på å bære de yngste. Det var eksplosjoner hele veien. Han er vår skytsengel.
En hund og et hoppetårn
En av hennes store bekymringer har vært hvordan barna, tre søskengrupper som ble plassert under hennes og mannes omsorg av myndighetene hjemme i Luhansk, skal takle alt de har vært gjennom.
Den yngste var bare tre år da de la ut på flukt. De eldste går på universitetet.
– Det er mine barn, jeg er ansvarlig for deres liv. Men så er vi ikke «bare» en fosterfamilie, vi hjelper hverandre. Så jeg har mange assistenter, sier hun med smil.
Barna går nå på skole, mens hun selv har funnet nye arenaer å engasjere seg på i lokalsamfunnet. Og med opplevelsene på avstand, kommer også de mer hverdagslige utfordringene tilbake.
– Barna vil gjerne ha en ny hund. Vi har to fra før. Den yngste planlegger et svømmebasseng med hoppetårn. Og en av dem lurer akkurat nå mest av alt på hvem han skal invitere i bursdagen sin, sier Iryna Tselukhina, med et lite smil som igjen innhentes av alvor:
– Jeg er bare glad de kan legge alt dette fæle bak seg og ønske seg en framtid.
