- Det hun har gjort er egentlig helt utrolig

- Jeg husker at jeg tenkte at huset var enormt, med en diger tredør. Og at det svarte håret til damen som hilste på oss og hadde med leker til oss, minnet om håret til min biologiske mamma.

Krig river familier i biter

Familier blir ødelagt av krigen. Både fysisk og mentalt. Hanas far var soldat under krigen, og slet med minnene av det han hadde opplevd. Sivilbefolkningen ble også hardt rammet, av krigshandlinger, sult og mangel på alt. Moren ble syk, og begge foreldrene slet med PTSD (Posttraumatisk Stresslidelse). Forholdene etter krigen var vanskelige, og både bo- og omsorgsituasjonen for Hana (3), storesøsteren (4) og de to små tvillingene på ni måneder, var så dårlig at naboene varslet sosialmyndighetene.

På slutten av 90-tallet var det mange barn i Bosnia som manglet god omsorg, enten fordi de hadde mistet foreldrene eller levde med foreldre preget av traumer i et land hardt merket av krigen. For å sikre flere barn en trygg oppvekst i en familie, bygde SOS-barnebyer familiehus og etablerte fosterhjem flere steder i landet. Ett av dem ligger på en åsside i Gracanica, og ble Hanas barndomshjem.

Trygg base

Du kan se det på trappetrinnene opp til andre etasje i det huset tre år gamle Hana oppfattet som enormt stort. Fordypingen i midten er et tydelig tegn på alle de barneføttene som har løpt opp ned trappene i de vel 20 årene som er gått siden søstrene kom hit i 1999. SOS-mor Dinka vært en trygg og stabil base for mange barn.

Hana (nå 24) har for lengst flyttet ut, og studerer i Sarajevo. Men hun kommer ofte hjemom en snartur.

- Dette er barndomshjemmet mitt, det er her jeg vokste opp. Det betyr så mye for meg å kunne komme hjem, sitte i sofaen med mamma når de andre har lagt seg, drikke te og snakke om alt og ingenting. Dette er det beste stedet å være – hjemme hos mamma, sier Hana og ser på Dinka.

Hva som kunne ha vært

Hana husker ikke så mye av barndommen før de kom til SOS-barnebyer. Men besøkt hos faren har gitt henne et innblikk i hvordan livet hennes kunne ha vært.

- Jeg besøkte faren min flere ganger. Etter hvert som jeg ble eldre, var det viktig å prøve å forstå mer av det som skjedde i barndommen min, før jeg kom hit. De besøkene har vist meg hvordan livet mitt ville ha vært, hadde jeg ikke kommet hit. Hva som ville vært min skjebne, hvis jeg ikke hadde fått den omsorgen som jeg har fått her. 

En mamma som alle andre

For Dinka har ikke bare vært som en mamma for Hana. Hun har vært mamma. Det er Dinka som har trøstet og støttet, som har veiledet og korrigert. Som har gitt betingelsesløs kjærlighet, aksept og bekreftelse. Som ble anbefalt operasjon for skjeløyde lille Hana, og som når niåringen brukte vel lang tid på å våkne av narkosen, var livredd og sikker på at hun hadde tatt livet av barnet sitt.

- Hun er mammaen min, og er en så viktig del av livet mitt. Hun er her for meg nå også selv om jeg er voksen. Det er så viktig å ha noen man kan komme tilbake til, igjen og igjen. 

Betydningen av søsken

I tillegg til Hana og hennes søstre, ble familien etter hvert utvidet en søskenflokk på tre jenter til i familiehuset. SOS-barnebyers prinsipp er at søsken skal få vokse opp i samme fosterfamilie. Hana husker ikke så mye av det første møtet med Dinka og sitt nye hjem, men hun husker usikkerheten da de skulle flytte og tryggheten i å ha storesøster ved siden av.

- Det var utrolig godt å få være sammen med søstrene mine. Og med sju barn, virket ikke huset så stort og tomt lenger. Det var et fantastisk sted å vokse opp, et hus fullt av kjærlighet og glede.

Relasjonen til biologiske søsken kan være ekstra viktig for barn som har blitt separert fra sine foreldre. Både under oppveksten og senere i livet. Hana og søstrene bor nå i ulike byer, men har tett kontakt til tross for travle liv på hver sin kant.

- Vi sees når vi kan, gjerne i ferier og ved høytider. Og når vi samles her hjemme hos mamma, blir vi nesten som da vi var barn igjen. Etter en dag begynner vi å småkrangle og kjekle igjen, og mamma tenker «kjære vene». Etter to dager er det som vi aldri hadde flyttet hjemmefra, ler Hana.

God storesøster for nye småsøsken

Det er ikke bare Dinka som setter pris på å få «de voksne barna» hjem på besøk. Hana har et godt forhold også til sine nye småsøsken, som har kommet til familien etter at hun flyttet ut. De synes det er stor stas med storesøster, som tar seg tid til å både henge med dem og prate.

- Jeg føler en tilknytning til de nye søsknene mine som bor her nå også. Det er fint å være sammen med dem, og spesielt etter hvert som de blir eldre og kommer i tenårene, er det fint å kunne være en storesøster de kan prate med. Noen ting er det lettere for dem å snakke med meg om, enn med mamma, smiler Hana.

Brenner for å jobbe med barn og unge

Hana trives med barn og unge rundt seg. Etter videregående reiste hun til Kroatia og jobbet som frivillig med barn og ungdom gjennom EU-kommisjonens internasjonale frivillighetsprogram for ungdom. I de tre påfølgende årene jobbet hun med ungdom i ulike land på Balkan og i Italia. Nå studerer hun ved kunstakademiet i Sarajevo, og målet er å undervise.

- Barn og ungdom er det jeg virkelig brenner for. Og selv om jeg også lager kunst selv, liker jeg nesten bedre å lære andre å uttrykke seg gjennom kunst.

Kunst er viktig for barn

Det var Dinka som oppdaget de kreative sidene både hos Hana og søstrene hennes, og oppfordret dem til å tegne og male. Da de var ni-ti år fikk de lov til å lage store tegninger på soveromsveggene. Tegningene er de ennå. Hana er veldig glad for at hun fikk muligheten til å utfolde seg inne flere kunstarter i barndommen. Det ga henne rom for å uttrykke følelser.

­- I en periode tegnet jeg nesten bare en øy med hav rundt, som jeg i ettertid tenker var uttrykk for at jeg følte meg ensom. Senere tegnet jeg lenge ulike varianter av et hus ved en elv. Det var noe trygt i de tegningene, kanskje var det den tryggheten jeg følte hjemme hos mamma.

Hun mener det er viktig for alle barn å utforske kreativiteten sin. Det er derfor hun kombinerer kunst- og pedagogikk i utdanningen.

- Matte og naturfag er viktig, men barn trenger også å lære å utrykke seg kunstnerisk. Det handler ikke om å være flink til å tegne eller forme. Alle barn har kreativitet i seg, de trenger bare å få mulighet til å bruke den. Kreativitet er viktig på så mange områder i livet, både når det gjelder nye ider, problemløsing, kommunikasjon og å beskrive følelser. Barn har kanskje ikke ordene til å utrykke følelser og hvordan de har det, men de kan gjøre det gjennom kunst og kreative øvelser.

- Viet livet til oss

Og selv om Hane veldig gjerne vil lære bort, lager hun også kunst selv. Det bærer også huset til Dinka og familien preg av. I tillegg til de fargerike tegningene på soverommene, har Hana laget glassmaleri ved ytterdøren og i gangen står en nydelig kommode hun har malt. Til mamma.

- Dess eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på hvor fantastisk det er at hun viet livet sitt til oss og de andre barna i familie. Det hun har gjort for oss er egentlig helt utrolig, avslutter Hana.

Se filmen: