Thandi og broren måtte sove ute
Zambia
I tre år bodde Thandi (9) og Royd (17) ute på en veranda, sammen med bestemoren. Når regnet øste ned, sov de på en nedlagt utedo.
Foto: Paal Audestad
– I tre år sov vi her, forteller Thandi.
Den åpne verandaen er bare et trappetrinn opp fra gateplan i Livingstone i Zambia. Et myggnett danner tak, og på gulvet ligger en stråmatte til å sove på. Nettene var preget av redselen for å bli utsatt for noe kriminelt. Regntiden var spesielt vanskelig. Da skylte regnet innover den åpne verandaen, og Thandi og storebror Royd måtte søke ly på en utedo, sammen med bestemor Judith Chirwa (71). Der stod de gjennom natten. Og når morgenen kom og regnet ga seg, var de få eiendelene deres på verandaen gjennomvåte. Både barna og Judith var ofte rammet av lungebetennelse og diare.
– Da jeg kom i kontakt med SOS-barnebyer, spurte de hvor huset mitt var. Jeg fortalte at jeg ikke hadde noe hus. Ofte måtte jeg tigge på gaten og det lille jeg klarte å tjene ved å selge kull på markedet, gikk til mat og skolepenger til barnebarna, sier Judith.
Den åpne verandaen var hjemmet til Royd, Thandi og Judith i hele tre år.
Alle barna døde
Ektemannen og alle de fem voksne barna er døde. For Judith ble det viktig å ta vare på de to barnebarna. Skolemyndighetene hadde anbefalt henne ikke å flytte ut av skolekretsen, så derfor så hun ingen annen løsning enn å bo på verandaen, som hun fikk låne av en eldre mann. Men barna gikk ofte sultne på skolen og de slet med sykdom.
Chipo Syakayuwa er koordinator i SOS-barnebyer i Livingstone. Hun mener historien fort kunne endt på verst tenkelig måte.
– Situasjonen var veldig utrygg. De hadde ikke mat og det var stor fare for at de kunne bli angrepet, voldtatt og drept om natten. De trengte et sted de kunne låse. Et sted de kunne kalle hjem, sier Chipo Syakayuwa.
Får nytt hus
Judith og barnebarna ble en del av SOS-barnebyers familieprogram, som styrker familier slik at de kan jobbe seg ut av den krisen de er i. I Livingstone støtter SOS-barnebyer 374 familier med nesten 2000 barn. For Thandi og Royd betydde støtten at de fikk mat, helsehjelp og betalt skolegang. De fikk også komme bort fra gaten. Tilfeldigvis var et av rommene i det tidligere kontoret til SOS-barnebyer ledig. Der bor de sammen med bestemoren mens de venter på et helt nytt hus.
– Jeg er veldig, veldig glad for det nye huset, og jeg gleder meg til å flytte inn der. Jeg pleide å be til Gud om at han måtte passe på oss, siden alle de som kunne ta vare på oss var døde. Nå har vi fått støtte fra SOS-barnebyer, og det betyr alt, sier Judith Chirwa.
Vil bli lege
Det nye huset ligger like ved en vannpost og det er gangvei til skole og marked, hvor Judith kan selge kull og søtpoteter. De får to rom, kjøkken og toalett. Lederen for landsbyen har gitt SOS-barnebyer tomten gratis og frivillige har bidratt til å rydde den. Chipo er overbevist om at fremtiden for barna ser lys ut, og at de vil fortsette på utdanningen. 17-åringen vil bli ingeniør, mens ni år gamle Thandi vil bli lege, så hun kan ta vare på bestemoren sin.
- Jeg liker å gå på skolen, sier Thandi.
Chipo er er stolt av det de har fått til. – Familien levde under helt uholdbare forhold. Og vi var bekymret for om vi skulle klare å skaffe land til å bygge hus på. Det å kunne gi noen et trygt hjem, gjør meg stolt. Selv om jeg skulle slutte i SOS-barnebyer i dag eller i fremtiden, vil jeg fortsatt være glad for at jeg har fått være med på å forandre deres liv. Det er stort, sier Chipo.
* Barnas navn er endret av hensyn til personvernet
