– Det er veldig typisk dem. De hadde ikke egne barn, men de hadde stor omsorg for andre mennesker. Dette er et personlig valg jeg tror de har tenkt nøye over. 

Ordene kommer fra Mona Levin. Forfatter, teaterkritiker og også Gunvor Gjessings journalistkollega i Aftenposten og nære venninne i en årrekke. Etter hvert ble Mona også god venn med Ketil. Hun beskriver et stillferdig ektepar som begge var intellektuelle og samfunnsorienterte. Og ikke minst, humørfylte, empatiske og lojale venner.  

– Jeg synes det er så fint hvordan arven deres skal leve videre. Gunvor var opptatt av foreldreløse barn, særlig dem som opplevde krig, sult, elendige livsforhold og som kanskje har mistet foreldrene sine. For dem ville hun gjøre det hun kunne. Jeg vet at hun støttet SOS-barnebyer i en årrekke.  

Preget av krigsminner 

Gunvor jobbet nesten hele sin arbeidskarriere som kulturjournalist i Aftenposten og også som redaktør i A-magasinet. Ketil var programsekretær og dramaturg i NRK Raadioteateret. Han ga ut en rekke lyrikksamlinger, og Gunvor skrev en bok om familiebedriften Rusaanes Møbelfabrikk i Nordland.  

– Ketil var ganske beskjeden og innadvendt, en litt sær og rar fyr, men med årene fikk vi god kontakt. Han var enormt kunnskapsrik på alt som hadde med klassisk musikk og litteratur å gjøre. Hun hadde studert kunsthistorie, og begge var språkmektige. Jeg har lært mye av dem. Gunvor var en urban dame og dro til Paris når hun hadde mulighet. Vi hadde en felles interesse for kunst og kultur, musikk og film. VI hadde begge abonnement i Filharmonien. Og så var vi glad i god mat, og gikk ut og spiste når vi hadde anledning.  

Gunvors oppvekst i Saltdalen i Nordland bar hun alltid meg seg, og er nok noe av forklaringen på hvorfor de har valgt å forvalte arven etter seg seg slik som de har gjort, tror Levin. 

– Hun hadde sterke krigsminner, noe som gjorde henne ekstra følsom for andres erfaringer. Hun glemte aldri «blodveien» som gikk utenfor stuevinduet deres. Fortvilelsen over synet av utsultede serbiske soldater i lange fangetog, pisket frem av tyske soldater og norske medløpere. Den bittelille gleden over å kunne snike en brødbit til en og annen, var smertefull og ga henne en innsikt i lidelse. Å oppleve dette som enebarn under krigen, jeg tror det er noe der. Store deler av min familie endte sitt liv i Auschwitz. For oss var disse erfaringene, forskjellige som de var, en kilde til fellesskap og utveksling av mange tanker.  

Intimt innblikk 

Leiligheten deres i en verneverdig tømmervilla på Sagene i Oslo har de testamentert bort til Ketils ene gjenlevende bror, Jo, og SOS-barnebyer. Dersom Jo ikke hadde vært i livet, hadde Ketils andel gått til Leger uten grenser. Ekteparet etterlot seg ingen livsarvinger. 

– Jeg vet ikke hvorfor de ikke fikk barn, men jeg husker at Ketil en gang sa at de ikke turte å få barn i en så farlig verden, forteller Jo Gjessing.  

Sammen med Dag Solhjell, som er sønn av Gunvors fetter, har de gått gjennom alt ekteparet etterlot seg i leiligheten 

– Det var 14 år mellom meg og Ketil. Vi er ikke så veldig muntlige av oss og snakket ikke om så mye personlig, men i denne prosessen har jeg lært utrolig mye om ham. Jeg ante ikke at han hadde et så stort engasjement. Det er ikke bare SOS-barnebyer de har støttet, men de ga faste månedlige beløp til seks-sju organisasjoner.  

Det er ikke alltid like lett å tegne et bilde av levd liv – å forstå valgene de tok når hovedpersonene selv ikke lenger kan forklare dem. Dag, som i testamentet fikk ansvaret for å fordele alt innbo, har brukt lang tid på å kikke gjennom enorme mengder bøker, plater, malerier, utallige album og ikke minst alt skriftlig materiale. Ketil uttrykte seg kanskje best med penn og papir, og har etterlatt seg en bråte med upubliserte dikt. I tillegg sparte han på alt av brev og korrespondanse, og hadde mange internasjonale brevvenner fra sine reiser verden rundt på jakt etter hørespill som han oversatte og bearbeidet til Radioteateret. 

– I denne prosessen har jeg fått et større innblikk i deres liv. Man blir kjent med dem på en nokså intim måte. De fremstår veldig rasjonelle og nokså samstemte. Alt i testamentet er nøye vurdert og vitner om en gjennomtenkt omsorg, sier Solhjell. 

Et verdig minne 

– Hva tenker dere er grunnen til at de valgte akkurat SOS-barnebyer? 

– For meg kommer det ikke som noen overraskelse, det ble i stedet nærmest som en bekreftelse. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å etterlate seg sin arv på for et barnløst par. Det samtykker helt med det inntrykket jeg har fått av dem. De har valgt den organisasjonen som best ivaretar deres syn på verden. Å gi barn en verdig barndom etterlater et verdig minne om dem, sier Dag. 

– Jeg slutter meg helt til det Dag sier. For meg som arving er det ikke så viktig med pengene, nå vet jeg at pengene går til et godt formål, avslutter Jo. 

Noe du ikke har fått svar på?

Har du spørsmål om arv og testament? Ta kontakt med Ragnhild Aarnes, testamentsansvarlig i SOS-barnebyer, ved å fylle inn kontaktskjemaet. 

Du kan også ringe 23 35 39 00 eller sende e-post til ragnhild.aarnes@sos-barnebyer.no.