Den avgjørende støtten
Et sterkt møte med Soma 11 år
Soma Kumaris (11) skjebne var å vokse opp på et barnehjem i India, med lite av det vi forbinder med god omsorg og framtidsmuligheter. Noen ville det annerledes.
– Jeg ønsket at Soma skulle få en framtid, sier Reena Lariya (38). Hun er bestyrer på et barnehjem for jenter utenfor byen Raipur i India. Her bodde Soma i nesten tre år. Da tok Reena i samarbeid med lokale myndigheter kontakt med SOS-barnebyer. Var det plass i en barneby for Soma og syv av andre barn fra barnehjemmet?
Avgjørende
I den nye SOS-barnebyen i Raipur fikk Soma og de andre jentene et trygt hjem.
– Jeg visste at hun ville få utdanning og en fremtid hvis hun dro dit. Barnehjemmet var et mye svakere alternativ. Jeg er veldig glad for at hun kom til barnebyen, sier hun stille.
Det er takket være faddere verden over at SOS-barnebyer kan gi barn som Soma en mulighet til en god oppvekst i en SOS-familie. En av Somas faddere er Dag Otto Lauritzen (58). Han og kona Ellen ble faddere for henne i 2012.
- Man blir kanskje fadder for å lette litt på samvittigheten. Men nå vet jeg hvor uendelig mye mer det betyr, sier Dag Otto.
Et sterkt møte
I januar 2015 reiste Dag Otto og Ellen til Raipur, for å hilse på Soma og se med egne øyne hva fadderbidragene deres faktisk betyr.
– Jeg reiser veldig mye, men denne turen er en unik mulighet. Jeg er svært takknemlig for å få se hva fadderstøtten egentlig betyr, sier Dag Otto.
Soma synes det er langt å reise for å besøke noen de ikke kjenner. Men hun gleder seg til å møte dem. Og så er hun litt nervøs. Hun vet ikke hvordan fadderen ser ut og hvordan han er. Hun ser for seg at han har hvitt hår, at han er sterk fordi han har vært verdens beste syklist. Hun øver på å si Dag Otto, men det er ikke lett.
– Jeg skal gi ham et kort, blomster og ønske ham godt nytt år, forteller hun. Og vise fram rommet mitt og familien min.
Dag Otto lyser opp da han hilser på Soma for første gang. Soma har allerede glemt hva han heter, men overrekker blomsterkrans og flere tegninger. Hun leier ham inn i huset og smiler fra øre til øre.
– Et fengsel for jenter
Dagen etter drar Dag Otto og Ellen ut til barnehjemmet hvor Soma tilbrakte tre år, fra hun var fem til hun var ti.
Bak en høy mur med piggtråd og to jernporter med hengelås bor 47 jenter i alderen 6-20 år. De er alle foreldreløse eller forlatt og bor på to sovesaler. 30 av jentene er hjemme selv om det er midt på dagen.
– De kan ikke gå på skolen, den mentale helsen deres tillater det ikke. De kan rømme, og da går det ille med dem, forteller en mann som serverer kaker og kaffe. Han er styreleder og har kommet på besøk i dag.
Jernportene blir låst
Jentene sitter på betonggulvet på en tynn matte og ber. Senere denne dagen serveres rikelig med lunsj og jentene spiser med urovekkende glupsk appetitt. Noen drar litt på smilebåndet når de blir tatt bilde av, men jentene har engstelige blikk. Noen er mentalt utviklingshemmede, men langt fra alle. En ansatt sørger for å låse begge jernportene før hun går ut.
Jentene som ikke går på skolen får en form for yrkesopplæring i søm eller husstell. Bestyreren Reena forteller at dårlig økonomi, hovedsakelig på grunn av korrupsjon, går ut over jentene. Oppfølgingen fra lokale myndigheter er nærmest fraværende og resultatet er at jentene ikke får den omsorgen de har krav på og trenger.
Dag-Otto synes det er vanskelig å akseptere at barn skal leve under slike forhold.
– De var underernærte på mat, men aller mest på kjærlighet. Det er helt forferdelig, sier Dag Otto. Det er jo et fengsel for jenter.
Og det er ekstra spesielt å tenke på at den blide jenta som viste ham rundt i SOS-familien sin i går, kunne endt opp her.
– Det viktigste i min hverdag er å gi barna omsorg. Jeg er glad for å være mor til ni, det mest utfordrende er å følge de opp med skolearbeidet, sier SOS-mamma Purnima.
Omsorgen er det viktigste
I SOS-barnebyen har Soma fått en ny familie og en trygg og omsorgsfull mamma. Purnima (37) har vært SOS-mor i syv år og er mor til ni barn mellom 9 og 16 år. Hun inviterer på te og kaker, er trygg og rolig. Tidligere har hun jobbet som sykepleier, men nå er hun SOS-mor på heltid.
– Det viktigste i min hverdag er å gi barna omsorg. Jeg er glad for å være mor til ni, det mest utfordrende er å følge de opp med skolearbeidet, sier hun.
For Dag Otto og Ellen ble besøket i barnebyen en bekreftelse på at avgjørelsen om bli SOS-fadder var et riktig valg.
– Det månedlige betalingen bidrar til et fantastisk arbeid. Hjelpen kommer fram og den spiller faktisk en avgjørende rolle i barnas liv. Jeg hadde ikke forventninger om at det skulle være så bra i barnebyen og at det var så gjennomført. Dette er bedre enn jeg forestilte meg.
Barns rettigheter styrkes
Rettighetene til barn i India styrkes, men arbeidet går sakte framover. Siden 2009 har et lokalt barnevern i Raipur satt av stadig mer ressurser til å beskytte byens mest utsatte barn. 16 mil unna, i samme provins, sitter jentene på barnehjemmet og venter på en ny dag. De er like mye verdt som alle andre. Men omsorgstilbudet de får, er omtrent ikke verdt noen ting.
