Etiopia: Med himmelen som tak

– Jeg tenkte at selv om jeg er et barn, så kunne jeg samle flasker og andre ting som jeg kunne selge. Det kunne både finansiert skolebøker til meg og litt ekstra til mamma, forteller 12 år gamle Tashi*.

Hun og familien bor i Dire Dawa, en by øst i Etiopia. Hun husker godt det lengselsfulle blikket hun sendte i retning de andre barna på hennes alder mens de gikk av gårde til skolen. Selv måtte hun være hjemme og passe småsøsknene sine. Tashi hadde aldri fått mulighet til å gå på skole, og da faren hennes for et år siden ble akutt syk og døde brått, mistet familien sin eneste inntektskilde. Fatuma, Tashis mamma, klarte ikke drive videre det lille kafeutsalget. Hun ble nødt til å reise grytidlig av gårde for å finne jobb, blant annet med å vaske andres klær, og kom hjem igjen sent på kvelden. Tashi ble da sjefen i huset. Hun var den som ordnet alt for de fem småsøsknene sine, den yngste tre år gammel. Hun var barnevakt, hun vasket klær, laget mat, badet søsknene om kvelden og sørget for å få de i seng.

– Jeg stod utenfor huset vårt og stirret på de andre skolebarna som gikk forbi, og jeg så barna som levde på gata som var på søppelplassen på jakt etter ting å selge. Jeg lurte på når det var min tur til å gå på skole.

Smitteeffekt

For mange virker et liv på gata som en mulighet til å skaffe seg sin egen inntekt. Både for barna selv, men ikke minst ser også mange foreldre på det som en anledning til at barna kan bidra, forteller Tihut Tefera. Hun er prosjektkoordinator for SOS-barnebyers satsing i Etiopia, som jobber både for å reintegrere barn som lever på gata med familien sin, men også for å forebygge at barna drar. En svært kompleks, men viktig jobb.

– Mange drar fra foreldrene sine fordi de lever i et hjem i konflikt, mens mange foreldre tror og forventer at barna skal kunne bidra finansielt ved å reise fra landsbygda og inn til byene. Det blir en smitteeffekt i nabolaget, hvor flere tenker at barna deres har det best alene i en større by. Foreldrene vet ikke hvilken umulig situasjon barna havner i på gata i de store byene, og barna tør ikke vende hjem uten å ha lykkes.

Ingen vet nøyaktig hvor mange barn som lever på gata i de største byene i Etiopia, men ifølge kilder i FN kan det være så mange som 150 000 barn. Et enormt tall, som ifølge Tefera har økt i takt med borgerkrig, konflikt og økende sult og fattigdom.

– Det er helt avgjørende at vi i SOS-barnebyer jobber med å styrke familiene. Både for å forhindre at barna drar i utgangspunktet, men også for at de som allerede er på gata skal ha noe å vende tilbake til. For rotårsaker som fattigdom vil fortsatt være der om de vender hjem. Å gi foreldrene mulighet til å være gode foreldre, gi de veiledning og hjelpe de til å finne noe inntektsbringende arbeid, er veldig viktig.

Må bygge tillit

Du finner barn i alle aldre på gata i de store byene i Etiopia. Hovedvekten er likevel mellom seks og 18 år. For Tefera er det ofte hjerteskjærende menneskemøter. En 16-åring som halve livet har levd på gata etter at faren hennes dro, mens moren ikke klarte å ta vare på barna sine gjennom å tigge. Til slutt møtte moren en annen mann som misbrukte sine nye stebarn, både verbalt og fysisk. Gata ble eneste utvei.

– Det er utallige slike historier som er så smertefulle. Disse barna har opplevd så mye vondt. De har blitt forsømt, utnyttet og stoler ikke på noen. Sosialarbeiderne våre jobber mye for å få innpass hos dem, forstå gatespråket og den kulturelle kodeksen. Vi oppsøker barn og ungdom flere ganger for å komme i kontakt, og gir de for eksempel kjeks for at de skal tørre å snakke med oss. Etter hvert er det noen som ønsker å høre mer om hva slags tilbud vi har, at vi har sentre de kan være på for å sove, vaske seg, få mat og mulighet til å få en ny retning på livet. Alle oppgir falskt navn i starten, og er redde for at vi konspirerer med politi eller føderale myndigheter. Det tar tid å forstå at vi vil dem vel, og at døgn- og dagsentrene våre er gode og trygge steder å være.

Selvtillit, fellesskap og muligheter

For Tashi ble et av disse sentrene redningen. I stedet for å forfølge tanken om et liv på gata, havnet familien hennes i det forebyggende programmet til SOS-barnebyer for utsatte familier. Da fikk Tashi mulighet til å bo på et av sentrene for barn som lever på gata eller i krevende livssituasjoner. I tre måneder fikk hun en pause fra det tøffe livet med ansvaret for småsøsknene sine hvor de levde fra hånd til munn. Hun fikk hjelp til å finne sin egen identitet, til å bygge opp selvtilliten sin og se hvilke muligheter som fantes for å skape seg et bedre liv. Ikke minst fikk hun fellesskap med andre barn og unge, og med sosialarbeiderne som er på sentrene hver eneste dag. For å snakke, spille fotball og være trygge og tilstedeværende voksne.

Samtidig hjalp SOS-barnebyer mamma Fatuma med opplæring i grunnleggende forretningsferdigheter, og hun fikk startkapital som gjorde at hun klarte å gjenåpne den avdøde ektemannens kaffe- og juicevirksomhet. Det ga familien en helt annen inntekt, og Fatuma slapp den lange reiseveien for å finne jobb. Ikke minst gjorde det også at 12 år gamle Tashi for første gang i sitt liv kunne gå på skole.

Lite frafall

For barn som har levd lenge på gata, kan det være en stor og omfattende jobb å gjenforene de med familien sin dersom barna selv ønsker det. Noen ganger kan det være krevende å lokalisere foreldrene eller andre slektninger, fordi barna ikke har noen kontaktinformasjon. Og ofte krever det mye jobb å legge til rette for at familien er klar for å ta barnet sitt tilbake.

– Nesten alle familiene trenger familiestyrking. Alle strever med fattigdom. Vi kartlegger muligheten for om vi kan hjelpe de i gang med hushold av dyr, om de kan drive en liten bedrift eller lignende og vi setter av tre dager til foreldreveiledning. Vi må gi de alle muligheter vi kan til at de klarer å stå på egne ben og bygge gode relasjoner. Hvis ikke er barna tilbake igjen på gata om tre til fire måneder, sier Tefera.

369 barn ble gjenforent med foreldrene sine i Etiopia i fjor. Det tallet er Tefera stolt over, men hun er mest opptatt av at tallet er like høyt når de sjekker inn noen måneder senere og også året etter.

– Alle barn som er med i våre prosjekter har mulighet til å trekke seg når som helst, men det er svært få som gjør det. At alle som blir gjenforent med familien sin blir værende over tid, er betegnende for om vi lykkes.

– Hva med dem som ikke blir reintegrert?

– Er det ingen god relasjon å komme tilbake til, så skal ikke barna tilbake til foreldrene sine. Noen ganger er foreldrene døde eller umulige å spore opp. Andre ganger har barna opplevd så mye på gata eller hjemme, at de selv ikke ønsker å dra tilbake til familien sin, men ønsker å være selvstendige. Da hjelper vi dem med enkel arbeidstrening så de kan ha noe å leve av. Og vi jobber for å gi de trygge steder å sove. Vi prøver å samle flest mulig sammen. Noen ganger så mange som tusen barn, men da sørger vi for at det området hvor de er samlet er trygt.

Slutt på lidelsen

Fatuma mener at livet for henne og de seks barna hennes har endret seg mye etter de ble en del av familieprogrammet til SOS-barnebyer. Hun er stolt over hvor langt de har kommet i løpet av de månedene som har gått.

– Før klarte jeg ikke å gi barna mine nok mat, og ble de syke hadde vi ikke råd til helsehjelp. At Tashi stod med tårer i øynene og så på de andre barna på vei til skolen, det hører fortiden til. Nå er jeg ikke lenger redd for at hun forsvinner på gata for å jobbe, men jeg følger nøye med. For det er mange barn rundt her som lever på gata som vil lokke henne ut. Men, hun er mitt barn, og hun er under min omsorg.

Hun vurderer nå å utvide kafébedriften med et butikkutsalg for å øke inntekten. For en enke med fem barn, virket det utenkelig for et år siden. Nå har hun erfart at endring er mulig.

– Mine barn skal ikke lide mer. Jeg vil klare å ta godt vare på dem og sørge for at de får seg en utdannelse.

*Navnet et endret av hensyn til personvernet.