Alt starter og slutter med barna

Året var 1989. Rosales var tenåring, og hun husker det så godt. Skuddene som drepte den liberale presidentkandidaten Luís Carlos Galán. Mannen som helt åpenbart lå an til å vinne valget i Colombia, og som bar med seg et håp om å få slutt på borgerkrigen som hadde herjet landet i flere tiår.

– For meg var det en voldsom følelse av urettferdighet, og et sterkt ønske om å gjøre noe for at den urettferdigheten skulle ta slutt. Befolkningen ønsket at denne mannen skulle bli president, men vold utført på grunn av visse menneskers interesser sørget for at det ikke ble mulig, forteller Rosales om den dramatiske hendelsen som var med på å forme henne og de valgene hun senere skulle ta.

– Jeg skjønte at heller ikke jeg hadde noen garanti for å få leve. At ikke alle kan gjøre det de ønsker og få drømmene sine oppfylt, når selv ikke denne sterke lederen kunne bli president i et såkalt «demokrati». For meg ble dette et definerende øyeblikk. Det var så tydelig for meg at jeg ville jobbe med noe som kunne bidra til å endre landet mitt.

Bli, ikke flykte

Det er langt fra tilfeldig at det er akkurat Rosales som skal fylle rollen som SOS-barnebyers nye programdirektør. Den ubarmhjertige urettferdigheten som kommer av vold, konflikt og nød har alltid fulgt henne, som den har fulgt alle colombianere. For mange kan det være fristende å dra sin vei om man får mulighet. Gripe sjansen til å skape et nytt liv for seg og sine. For Rosales har det aldri vært et alternativ.

– Jeg vokste opp i en colombiansk middelklassefamilie. Vi hadde ikke mye, men vi hadde det vi trengte og vi hadde hverandre. Noe som ikke var tilfellet for flertallet av befolkningen. Det møtte meg med en gang jeg gikk utenfor huset. Barn som ikke hadde noen familie, hvor familien deres kanskje var drept. Barn som måtte reise fra hjemmet sitt, barn som måtte jobbe, som tigget på gata. Da lurer man tidlig på hvorfor det blir sånn: hvorfor hadde jeg de mulighetene jeg hadde og de ikke? Eller hvorfor andre igjen hadde flere muligheter enn meg? Det gir deg noen perspektiver å vokse opp i et land som har vært preget av intern vold i mer enn 50 år. Hva blir du opptatt av? Hva blir din misjon? Min ble definitivt at jeg måtte bli i Colombia for å få til forandring. At jeg måtte møte urettferdigheten i stedet for å flykte fra den. Jeg stilte meg tidlig spørsmålet: Hva kan jeg gjøre for andre mennesker i landet mitt? For å skape forandring?

Svaret hadde hun på mange måter med seg hjemmefra. Hun er vokst opp i det hun beskriver som en typisk latinamerikansk familie, med besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn som alle møttes hver helg og delte mat sammen. Hennes egen mamma og pappa jobbet begge to og hadde fått mulighet til å studere, noe som sørget for at Rosales fikk reise til andre kulturer og se mer av verden da faren studerte internasjonalt.

– For meg var det veldig viktig å vokse opp i en stor og sterk familie. Det var tydelig for meg at familien min var min trygge havn. Ikke bare mamma, pappa og søsteren min, men også den utvidede familien. De spilte en stor rolle i å forme meg til den personen jeg er. Samtidig så jeg barn som ikke hadde noen familie, og jeg var redd for hva som ville skje med meg om det skulle hende noe med familien min. Både hjemme i Colombia, og i møte med andre kulturer, hvor jeg traff barn med helt andre vaner, skikker og oppvekst enn meg selv, var det veldig tydelig for meg at barn er et resultat av hva foreldre og familie kan tilby dem.

I stand til å redde verden

Etter studier i statsvitenskap, antropologi og sosiologi – alt fundert i et ønske om å forstå samfunnet rundt seg – jobbet hun både for nasjonale styresmakter i Colombia, i humanitære organisasjoner og i FN-systemet. Likevel var det først da hun ble ansatt i SOS-barnebyer Colombia at hun virkelig følte hun traff blink.

– Det er med barn og familier man må begynne om man vil endre et samfunn. I SOS-barnebyer opplevde jeg at jeg var med på å endre liv, i stedet for å jobbe i et stort, internasjonalt organisasjonssystem. SOS-barnebyer er åpenbart rotfestet i lokalsamfunnet, samtidig mener jeg vi er i stand til å endre verden. Vi er tydelig på hvor vi står i arbeidet med barn- og familiesituasjoner, men vi har også evnen til å se hva det betyr på et nasjonalt og globalt nivå. For meg var det verdifullt med tanke på hvordan barn i verden har det og hvordan vi kan utgjøre en forskjell i et hvert barns liv.

Det har skjedd store forandringer i SOS-barnebyer Colombia etter at Rosales tiltrådte som nasjonaldirektør. Kort fortalt bestemte de seg for å gjøre mer av det de var gode på, og slutte med det som ikke hadde så stor betydning for barns omsorg. Et strategiarbeid og en nødvendig omstilling som gjør at de i Colombia når langt flere familier og sørger for god omsorg for mange flere barn. Det viktigste for å få til denne endringen, er ifølge Rosales alltid å huske hvem du jobber for.

– Det første man må gjøre, er definitivt å utvikle strategier som sørger for at barn og familier er inkludert i alle våre prosesser – fra prioritering av tiltak, til planlegging og styringsstrukturer. Hvor de kan sitte sammen med oss og fortelle hva de trenger og ønsker, og at vi har kapasitet til å lytte for å lage best mulig tjenester. Alle forbedringer vi har gjort er basert på de faktiske behovene til barn, familier og lokalsamfunn.

Ekspertene vet ikke best

Det er også dette fokuset Rosales tar med seg inn i den nye jobben på det internasjonale kontoret til SOS-barnebyer. «Snu makta» er begrepet Rosales gjerne snakker om. De lokale medlemslandene skal ha selvråderett. Det er barna, familiene – menneskene – som kjenner behovene på kroppen og i sin egen hverdag, som skal velge løsningene.

– I ideelle organisasjoner, i næringslivet og i statsapparatet, synes vi ofte at endringer bør utformes på et kontor. Eller at vi bør jobbe på en sentralisert måte, fordi ekspertene sier at det er mer effektivt. Men, virkeligheten viser oss noe annet. På alle steder hvor SOS-barnebyer er til stede, skal beslutninger tas så tett på barna som overhodet mulig. Makta må ligge hos dem og familiene deres. Klarer vi å endre beslutningsprosessen sånn at den blir på barnas premisser, vil vi få en mye sterkere organisasjon. Det er slik vi oppnår forandring.

– Hva betyr det i praksis?

– Vi må gå fra at eksperter har rollen som de som vet hva som er best til enhver tid, til at de i stedet er til for barna. At de retter oppmerksomheten sin mot barna og programmene, og ikke mot det nasjonale eller internasjonale beslutningsnivået. Det betyr at vi må styrke omsorgsarbeidere, fagarbeidere og programdirektører. Alle som jobber tett på barna skal få større innflytelse. Det utfordrer nasjonalkontorene som til nå har hatt beslutningsmyndighet, men som fremover heller skal stå i tjeneste for beslutningstagere. Og beslutningstagerne er de som jobber med barna, og som dermed kjenner behovene best. På samme måte er det SOS-barnebyers medlemsland, altså de som tilrettelegger og driver de ulike tiltakene og tilbudene, som best vet hvilke behov og muligheter de har. Giverne og de «rike landene» er et støttesystem for dem. Den raskeste måten å oppnå endring, er at den personen som trenger endring får lede an.

– For å oppfylle visjonen om at alle barn skal ha en familie å vokse opp i, må vi ha et bredt, bredt utvalg av tiltak og aktiviteter. Vi er på riktig vei, men vi har fremdeles mange flere erfaringer å utforske og langt flere alternativer enn det vi benytter oss av i dag. Mulighetene for hvordan vi kan jobbe er så store som vi bare vil, så lenge vi ikke mister fokuset på hva som er SOS-barnebyer. Tidligere har vi kanskje sett mer innover i organisasjonen i stedet for å se på barna. Hvis vi legger hjertet vårt der, på visjonen om at alle barn skal ha en sterk familie å vokse opp i, så vil vi vite hva som er riktig å gjøre.