Vi trenger flere som Inger

Tekst: Torunn W. Gilje, foto: Morten Ødegaard

Fram til Inger døde i 2016 bodde hun på Lørenskog aldershjem. Der møttes hun og venninnene hennes jevnlig for å samle inn penger til SOS-barnebyer.

– Det er en veldig fin klubb, sier Inger i et intervju vi gjorde med henne før hun gikk bort. – Vi gir hundre kroner hver gang vi møtes.

Inger, som opprinnelig kom fra Kristiansund, hadde mange fadderbarn opp gjennom årene. De siste årene var hun SOS-fadder til en gutt i Zambia.

 – Han er så god, den gutten. På det første bildet stod han der og var så ... snål. (Inger ler.) – Og nå har han blitt stor, sier hun. Hun legger til om barna i SOS-barnebyer: – De er gode, alle sammen!

For få nordmenn gjør som Inger

Veldedige organisasjoner er helt avhengige av økonomisk støtte fra privatpersoner, men i Norge er det fremdeles for få som gjør som Inger. I 2018 kom rapporten "Testamentariske gaver til veldedige organisasjoner i Norge" (Høyskolen Kristiania, Døving, Mortensen Nguyen, Winderen Lindegaard). Bakgrunnen var at veldedige organisasjoner ikke mottar så mange testamentariske gaver i Norge som i andre land.

For det første er det ikke vanlig å skrive et testament i Norge. Bare 10 prosent av befolkningen skrivet et. Og for det andre: Kun 0,4 prosent av testamentene inneholder en testamentarisk gave til en veldedig organisasjon.

Vi gir mer, men testamentariske gaver henger etter

Hvorfor er det slik? Det kan det være flere grunner til. I rapporten leser vi: "En sterk velferdsstat som tar ansvar fraskriver samtidig befolkningen. Med en stadig rikere befolkning blir filantropi og private donasjoner vanligere og stadig flere nordmenn gir penger til frivillige organisasjoner. Likevel har ikke arv og testament ennå ikke blitt en del av denne endringen." 

Barrierer for å skrive et testament er også "...at folk føler at det ikke er behov, at man føler det er for tidlig, at man utsetter det, eller at prosessen er vanskelig eller ubehagelig." Dessuten "... liker ikke folk å bli spurt om å gi en testamentarisk gave direkte av en veldedig organisasjon."

Hvordan media framstiller testamentariske gaver, kan bidra til det negative fokuset. Undersøkelsen fra Høyskolen Kristiania viser at veldedige organisasjoner gjerne blir framstilte som " ... grådige hvis det er tvist om arv og en testamentarisk gave, eller hvis de henvender seg til sine faste givere." Og at pressedekninger knyttet til arv og testament framstiller de gamle " ... som uselvstendige, uten å være i stand til å ta egne beslutninger."

En testamentarisk gave er din egen beslutning

I SOS-barnebyer mener vi selvsagt at folk flest er i stand til å ta egne beslutninger, selv om de er gamle. Det gjelder også beslutningen om hvem som skal arve hva.

Hvis du ikke har noen arvinger etter loven, går alt du etterlater deg til staten. Velger du derimot å skrive et testament, står du helt fritt til å bestemme hvem som skal få hva.

Har du livsarvinger stiller det seg annerledes. Livsarvinger er barna dine og de har krav på en del av arven etter deg. Men ikke nødvendigvis hele, og med hjelp fra en advokat kan du lage et testament som blir slik du vil ha det.

Hvis du ønsker det, har vi i SOS-barnebyer har vi en advokat som du kan ta en helt uforpliktende samtale med omkring dette.

Advokaten vår, Marianne Heien Blystad, svarer på spørsmål om det å skrive testament.

Arv kan også være en kilde til konflikt. Det kan derfor være lurt å ta en samtale med dine nærmeste. En samtale om hva ønskene dine er, kan bidra til større trygghet.

 Gode råd til samtalen med dine nærmeste om testamentet ditt.

Ønsker du informasjon om hvordan du kan skrive ditt testament, les her.

Inger har sett arbeidet vårt i Vietnam

Arbeidet vi gjør er viktig. Det gir barn en trygg og omsorgsfull barndom med en SOS-mor, søsken, skolegang og muligheten til en framtid som ressurssterke voksne. Dette er oppskriften på hvordan man gjør verden til et bedre sted! Arbeidet som SOS-barnebyer gjør over hele verden får enorme ringvirkninger. En testamentarisk gave bidrar til dette.

Ikke alle våre bidragsytere er så heldige å oppleve det gode arbeidet vi gjør på nært hold, men det har Inger gjort.

– Jeg var i Vietnam, en gang. Da var jeg og besøkte et sted – ikke det stedet som jeg ga penger til, men jeg fikk se hvordan de drev. Husene, mor og søsken og sånt noe. Jeg syntes det var fint, jeg. Og det var med på å inspirere meg til å gi til SOS-barnebyer.

Se filmen der Inger forteller: