Gå til hovedinnhold

Med himmelen som tak

Etiopia er et av landene i verden hvor flest barn lever på gata. Når kriser rammer og familierelasjonene er skjøre, kan veien ut bli kort og veien hjem veldig lang.

I de største byene i Etiopia er de en helt vanlig del av bybildet. Barn som leter rundt i søppelhauger på jakt etter mat noen har kastet fra seg. Som vil bære bagasjen din, som tigger, eller stjeler fra lommene til forbipasserende. Som skal selge deg frukt og småting, eller pusse skoene dine. En av dem du kan ha sett i gatene i Dire Dawa, Etiopias nest største by, er 19 år gamle Fedile. For fem år siden var det han som tigget ved hoteller og prøvde å få restaurantansatte til å gi ham matrester.  

– Det ble vanskelig for meg hjemme etter at foreldrene mine skilte lag. Jeg jobbet på pappas kaffeplantasje og vi hadde ikke et godt forhold. Jeg fikk mye kjeft. Jeg hadde en venn som hadde lignende problemer hjemme, og vi bestemte oss for å rømme sammen, forteller han. 

Som 14-åring dro han fra huset i Jimma, øst i Etiopia. Han tenkte det måtte være bedre å ta vare på seg selv og jobbe i storbyen, fremfor å holde ut i det dårlige forholdet med faren. Men, etter hvert tok sparepengene slutt. Han kjente seg ensom og måtte tigge for å skaffe seg mat. Kanskje det tross alt var bedre hjemme enn å ikke ha en plass å bo?  

– Det ble vanskelig for meg hjemme etter at foreldrene mine skilte lag.

Fedile

Smertefulle historier 

UNICEF anslår at 120 millioner barn verden over lever på gata uten familie og trygge voksenpersoner. Nærmere 600 000 av disse mener UNICEF finnes i Etiopia. Et enormt høyt tall. Tihut Tefera, som er SOS-barnebyers prosjektkoordinator for barn som lever på gata i Etiopia, sier at tallene har økt i takt med borgerkrigen og utbredelsen av sult og fattigdom. 

– Mange drar fra foreldrene sine fordi de lever i et hjem i konflikt, mens mange foreldre tror og forventer at barna skal kunne bidra finansielt ved å reise fra landsbygda og inn til byene. Det blir en smitteeffekt i nabolaget, hvor flere tenker at barna deres har det best alene i en større by. Foreldrene vet ikke hvilken umulig situasjon barna havner i, og barna tør ikke vende hjem uten å ha lykkes, forteller Tefera. 

Du finner barn i alle aldre på gata i de store byene i Etiopia. Hovedvekten er likevel mellom seks og 18 år. For Tefera er det ofte hjerteskjærende menneskemøter. En 16-åring som har levd halve livet på gata etter at faren hennes dro, og moren ikke klarte å ta vare på barna sine gjennom å tigge. Til slutt møtte moren en annen mann som misbrukte stebarna sine, både verbalt og fysisk. Gata ble eneste utvei. 

– Det er utallige slike historier som er så smertefulle. Disse barna har opplevd så mye vondt. De har blitt forsømt, utnyttet og stoler ikke på noen. Sosialarbeiderne våre jobber mye for å få innpass hos dem, forstå gatespråket og den kulturelle kodeksen. Vi oppsøker barn og ungdom flere ganger for å få kontakt, og gir dem for eksempel kjeks for at de skal tørre å snakke med oss. Etter hvert er det noen som ønsker å høre mer om hva slags tilbud vi har, at vi har sentre de kan være på for å sove, vaske seg, få mat og mulighet til å få en ny retning på livet. Alle oppgir falskt navn i starten, og er redde for at vi konspirerer med politi eller føderale myndigheter. Det tar tid å forstå at vi vil dem vel, og at døgn- og dagsentrene våre er gode og trygge steder å være. 

Det er ingen barn som ønsker å leve et slikt liv.

Micheal Sintayehu, prosjektkoordinator for SOS-barnebyer

Trodde det var en vits 

På et slikt senter havnet etter hvert Fedile, selv om det absolutt ikke var en del av planene hans. For da han etter en stund på gata hadde bestemt seg for at det tross alt ville være bedre å vende hjem, jobbet han intenst for å skaffe seg nok penger til bussbilletten han trengte.  

– En stund klarte jeg meg ganske bra, jeg hadde telefon og hadde spart opp nok penger. Men, da jeg var klar til å dra og var på stasjonen i Dire Dawa, med all bagasjen min, ble jeg ranet og mistet alt. 

Etter hvert kom han i kontakt med SOS-barnebyers oppsøkende gateteam. De ga ham take away-mat og vann, og spurte Fedile hvordan han hadde endt opp i situasjonen han var i. Fedile hadde ingenting å tape, og åpnet opp. Likevel tok det litt tid før han turte å bli med til dagsenteret, forteller Micheal Sintayehu, som er prosjektkoordinator for SOS-barnebyer i Dire Dawa. 

– Da vi først ble kjent med Fedile, ville han ikke komme til senteret, akkurat som de fleste andre barna vi treffer. Han trodde rett og slett ikke på oss, at det var en vits alt sammen, sier Sintayehu. 

– Disse barna står i en svært tøff virkelighet, og opplever jevnlig misbruk, diskriminering og trakassering. Det er ingen barn som ønsker å leve et slikt liv. Gjennom mobile helsetjenester og gratis mat, bygger vi etter hvert tillit.  

Fedile med mørkt, kort år og beige kortermet skjorte sitter ved symaskinen og syr på et hvitt stoff. Foto: Petterik Wiggers
Etter at Fedile kom til SOS-barnebyers senter, har han fått yrkesopplæring som skredder og livet har fått en ny retning.

Rotårsaker 

For SOS-barnebyer er det i denne fasen den virkelig viktige jobben starter. Det hjelper ikke å redde et barn fra et liv på gata, uten å kunne tilby et trygt hjem eller muligheter for å skaffe seg sin egen inntekt. Mens barna er på sentrene, jobbes det intenst for å kartlegge og kontakte familiemedlemmer. Ofte er det en god relasjon i bunn selv om barna ikke har hatt kontakt med foreldrene sine på flere år. Foreldreveiledning, i tillegg til å se på mulige inntektskilder og spare- og lånegrupper, gjør at mange barn kan bli gjenforent med familien sin og leve gode liv. 

Jeg har lært å produsere plagg og jeg stortrives med arbeidet. Livet mitt har endret seg totalt.

Fedile

– Det er helt avgjørende at vi i SOS-barnebyer jobber med å styrke familiene. Både for å forhindre at barna drar i utgangspunktet, men også for at de som allerede er på gata skal ha noe å vende tilbake til. For rotårsaker, som fattigdom, vil fortsatt være der om de vender hjem. Å gi foreldrene mulighet til å være gode foreldre, gi dem veiledning og hjelp til å finne noe inntektsbringende arbeid, er veldig viktig, sier Tefera. 

For Fedile var ikke den beste løsningen å reise hjem til en pappa han hadde flyktet fra. Som 19-åring ønsket han heller å få hjelp til en yrkesrettet utdannelse, og fikk muligheten gjennom et eget kurs på universitetet tilrettelagt for barn som har levd på gata. Sintayehu forteller stolt at Fedile bestemte seg for å satse på opplæring som skredder, og at han har allerede fått tilbud om jobb. 

Fedile med kort, mørkt hår og beige kortermet skjorte sitter ved et bord og spiller sjakk. Veggen bak ham er grønn. Foto: Petterik Wiggers
I sitt nye liv har Fedile også begynt å spille sjakk.

– Jeg har lært å produsere plagg og jeg stortrives med arbeidet. Livet mitt har endret seg totalt. Nå har jeg tre måltider med mat om dagen og skal snart ut i full jobb. Nå går livet i riktig retning, avslutter Fedile. 

Lengselen etter å gå på skole 

Et helt annet sted i samme storby, føltes det derimot som livet fullstendig var i ferd med å rakne for 12 år gamle Tashi. Hun sendte lengselsfulle blikk i retning de andre barna på hennes alder mens de gikk av gårde til skolen. Selv hadde Tashi aldri fått mulighet til å gå på skole, og da faren hennes ble akutt syk og døde brått, mistet familien sin eneste inntektskilde. Fatuma, Tashis mamma, klarte ikke drive videre det lille kaffeutsalget. Hun ble nødt til å reise grytidlig av gårde for å finne jobb, blant annet med å vaske andres klær, og kom hjem igjen sent på kvelden. Tashi ble da sjefen i huset og den som ordnet alt for de fem småsøsknene sine. Den yngste bare tre år gammel. Tashi var barnevakt, hun vasket klær, laget mat, badet søsknene om kvelden og sørget for å få de i seng.  

– Jeg stod utenfor huset vårt og stirret på de andre skolebarna som gikk forbi, og jeg så barna som levde på gata som var på søppelplassen på jakt etter ting å selge. Jeg lurte på når det var min tur til å gå på skole. Jeg tenkte at selv om jeg er et barn, så kunne jeg samle flasker og finne andre ting som jeg kunne selge på gata. Det kunne både finansiert skolebøker til meg og litt ekstra til mamma, sier Tashi. 

Tashi fyller te i en kopp fra en termos. Hun har lys blå hijab og mønstrete svart og hvit kjole. Foto: Christine Stoltz
- Jeg stod utenfor huset vårt og stirret på de andre skolebarna som gikk forbi og lurte på når det var min tur til å gå på skole.

Selvtillit, fellesskap og muligheter 

I stedet for å forfølge tanken om et liv på gata, havnet Tashi og familien hennes i det forebyggende programmet til SOS-barnebyer for familier i en vanskelig livssituasjon. I tre måneder bodde Tashi på et døgnsenter, og fikk en pause fra det tøffe livet med ansvar for småsøsknene sine. I stedet for å leve fra hånd til munn, fikk hun ro rundt seg, hjelp til å bygge opp selvtilliten sin. Ikke minst fikk hun fellesskap med andre barn og unge, og med sosialarbeiderne som er på sentrene hver eneste dag,for å snakke, spille fotball og være trygge og tilstedeværende voksne. 

Samtidig hjalp SOS-barnebyer mamma Fatuma med opplæring i grunnleggende forretningsferdigheter. Hun fikk startkapital som gjorde at hun klarte å gjenåpne den avdøde ektemannens kaffe- og juicevirksomhet. Det ga familien en helt annen inntekt, og Fatuma slapp den lange reiseveien for å finne jobb. Ikke minst gjorde det også at Tashi for første gang i sitt liv kunne gå på skole. 

– Der må jeg gå i klasse med elever som er mye yngre enn meg. Sånn er det, når man begynner i førsteklasse når man er en stor jente. Men, jeg er smart, og jeg skal jobbe hardt med skolen. En dag drømmer jeg om å bli lege. Da skal jeg tjene nok penger til å ta med familien min bort fra dette nabolaget, den flomutsatte elven og til et hus med elektrisitet, sier Tashi. 

 

Tashi, med lyseblå hijab og mønstrete svart og hvit kjole står til høyre, sammen med moren sin og søsknene foran huset. Ved siden av henne eldste broren med mørk skjorte, i midten moren med burgunderrød hijab, hun har den minste broren på fanget, han har mønstrete skjorte. Ved siden av moren står søsteren med hvit og rosa kjole og til vestre, nesteldste broren med oransje kortermet genser med glidelås og krage. Foto: Christine Stoltz
Mamma Fatuma og hennes fem barn mellom tre og 12 år. Nå trenger ikke Fatuma lenger å reise langt av gårde for å arbeide, mens barna er igjen alene hjemme.

Lite frafall 

Å skape gode familieliv er ikke gjort i en håndvending. Det er krevende både å reintegrere barn fra gata med foreldrene sine og jobbe forebyggende med utsatte familier. 

–Alle familiene strever med fattigdom. Vi kartlegger muligheten for om vi kan hjelpe dem i gang med hushold av dyr, om de kan drive en liten bedrift eller lignende. Vi setter av tre dager til foreldreveiledning. De må klare å stå på egne ben og bygge gode relasjoner til barna, hvis ikke, er barna tilbake på gata om tre til fire måneder, sier Tefera. 

– Hva med de barna som ikke har en god familierelasjon å vende tilbake til? 

– Er det ingen god relasjon å komme tilbake til, så skal ikke barna tilbake til foreldrene sine. Noen ganger er foreldrene døde eller umulige å spore opp. Andre ganger har barna opplevd så mye på gata eller hjemme, at de selv ikke ønsker å dra tilbake til familien sin, men ønsker å være selvstendige. Da hjelper vi dem med enkel arbeidstrening, så de kan ha noe å leve av. Og vi jobber for å gi de trygge steder å sove.  

En dag drømmer jeg om å bli lege.

Tashi

Slutt på lidelsen 

Fatuma, mammaen til Tashi, mener at livet for henne og de fem barna hennes har endret seg mye etter at de ble en del av familieprogrammet til SOS-barnebyer. Hun er stolt over hvor langt de har kommet i løpet av de månedene som har gått. 

– Før klarte jeg ikke å gi barna mine nok mat, og ble de syke, hadde vi ikke råd til helsehjelp. At Tashi stod med tårer i øynene og så på de andre barna på vei til skolen, det hører fortiden til. Nå er jeg ikke lenger redd for at hun forsvinner på gata for å jobbe, men jeg følger nøye med. For det er mange barn rundt her, som lever på gata, som vil lokke henne ut. Men, hun er mitt barn, og hun er under min omsorg. 

Hun vurderer nå å utvide kafébedriften med et butikkutsalg for å øke inntekten. For en enke med fem barn, virket det utenkelig for et år siden. Nå har hun erfart at endring er mulig. 

– Mine barn skal ikke lide mer. Jeg vil klare å ta godt vare på dem og sørge for at de får seg en utdannelse.