6. desember

«Wairegi» fra Kenya har vokst opp med en voldelig far. Han følte ofte at han var alene om å ha det slik, at hans familie var “annerledes.” Han skulle bare ha visst hvor mange det er som opplever det samme som han, men som gjør alt de kan for å skjule det for omverdenen. Det eneste som hjelper, er å være åpen om problemet. Hvis man prøver å tie det i hjel, vil det bare bli verre, og situasjonen kan faktisk eskalere. Heldigvis var moren hans løsningsorientert og fant ut at han trengte noen å snakke med. De fant en sosialarbeider i SOS-barnebyers familieprogram, som har som hovedfokus å støtte familier som sliter. Det ble redningen for “Wairegi.”

"Wairegi" har deltatt aktivt i produksjonen av denne videoen, sånn at han får fortalt sin historie slik han ønsker.

Forslag til refleksjon:

Noen foreldre bruker vold som en del av oppdragelsen fordi de selv ble oppdratt på den måten. I mange land har SOS-barnebyer kurs hvor vi lærer foreldre at de aldri må bruke vold mot barn, at de må snakke med barna sine og finne andre løsninger på problemer enn å ty til vold mot forsvarsløse barn og ungdom. Hva tenker dere om dette? Tror dere at det hjelper?
Hva kan barn og unge som er utsatt for vold og overgrep gjøre? Hvem kan de snakke med?
Google minst fem forskjellige hjelpetelefoner som man kan henvende seg til og snakk om hva konsekvensene av å ringe dit kan være. Mange barn og unge vil ikke fortelle om hva de opplever hjemme fordi er redde for at barnevernet skal omplassere dem. Da er det veldig viktig å vite at barnevernet har mange forebyggende tiltak nettopp for å forhindre omsorgsovertakelse. Familier som har det vanskelig kan få støtte slik at situasjonen hjemme blir mye bedre. Det behøver ikke være vold inne i bildet for at man skal åpne opp om en uholdbar situasjon, det er nok at man opplever utrygghet og at man ikke får den omsorgen som man trenger. Hele poenget med barnevernet er at livet til barna skal bli bedre, ikke verre.
Hva kan du som venn eller klassekamerat gjøre dersom noen i din omgangskrets har det vanskelig hjemme? Det er ekstremt viktig at de som ikke har det trygt hjemme finner denne tryggheten andre steder, og da er nettopp venner og skolen avgjørende. Kjør debatt i klassen, hva vil dere gjøre for å være det inkluderende fellesskapet som favner om ALLE?
Sist, men ikke minst: Strekk dere også utenfor vennegjengen og omgangskretsen, for det kan godt hende at de som trenger dette fellesskapet aller mest, ikke har noen nære venner. Kan godt hende de er helt alene og føler seg ensomme. Hvordan kan dere nå frem til dem på en naturlig varm måte, uten at de skal føle seg stigmatisert?