7. desember

15 prosent av alle mennesker i verden har en eller annen form for funksjonshemming. Mange lever helt fint med det. Men spesielt for barn og voksne i fattige land, kan det være hardt. Både krig og forurensing fører til at mange får skader som gjør at de får nedsatt funksjonsevne. Hvis man ikke kan jobbe, kan det bli veldig vanskelig å klare seg selv og kunne ta seg godt av barna sine. Men selv om foreldrene har vært syke eller fått en skade som gjør at de ikke klarer å jobbe som før, er de jo like gode foreldre for det. De trenger bare ekstra hjelp. Derfor mener SOS-barnebyer det er lurt å støtte familier, sånn at barna kan fortsette å bo hjemme og få gå på skole. Som den familien vi skal møte i dag. Moren til Tu har blitt blind, og klarer ikke lenger å gjøre de tingene hun gjorde før. Det betyr at Tu må hjelpe til mye. Men heldigvis har hun en bestevenn og gode naboer.

Forslag til refleksjon:

Moren til Tu ble blind av sprøytemidler brukt under Vietnamkrigen, som var for femti år siden. Hva tenker dere om det? (Langtidsvirkninger av forurensing, konsekvenser som man ikke visste om da, men som er store og varer lenge.)
Hva kunne ha gjort hverdagen bedre for Tu og mammaen hennes tror dere?
Kjenner dere noen som har nedsatt funksjonsevne?
Er det noen ting som kan være vanskeligere for dem? Og hva kan man gjøre for at det ikke skal være det?
Hva kan være det vanskeligste for barn og voksne med nedsatt funksjonsevne? (Det er noen ting som de ikke kan gjøre like enkelt som andre, men også følelsen av å være utenfor og ikke få være sammen med venner/skolekamerater på samme måte. Ofte kan folk tro at noen som sitter i rullestol for eksempel er annerledes enn andre barn, selv om de ikke er det.)
Hvordan kan vi være mot de som har en eller annen funksjonsnedsettelse for at de ikke skal føle at de er annerledes?

7. desember

Forslag til refleksjon:

Til alle luker i Omvendt Julekalender