Mamma Oksanas metode

Da Metrojet Flight 9268 styrter på Sinaihalvøya, mister fire søsken i SOS-barnebyer i Russland moren sin for andre gang.

Tekst: Kristin Stoltenberg, foto: Nina Ruud

Charterflyet med 224 mennesker om bord er på vei fra feriestedet Sharm el-Sheikh i Egypt til St. Petersburg i Russland. Med på flyet er SOS-mor Elena. Hun gleder seg til å komme hjem fra ferien med fulladede batterier.

Det er bare et halvt år siden søsknene Leyna, som i dag er 9 år, Katarina (10), Llia (11), og Artemi (13) kom til SOS-barnebyer, men barna har likevel klart å falle til ro. For første gang i sitt liv kjenner de på tryggheten som ligger i en familie, og de kaller Elena for mamma.

Flyet styrter 23 minutter etter avgang. Først tror etterforskerne at det er en teknisk feil med det, men i etterkant er katastrofen betegnet som et terrorangrep. De aller fleste passasjerene er russere. Ingen overlever.

Dette bildet er tatt to måneder før flystyrten. Det er SOS-mor Elenas bursdag og her får hun blomster før hun følger barna på skolen. Foto: SOS-barnebyer
Dette bildet er tatt to måneder før flystyrten. Det er SOS-mor Elenas bursdag. Barna overreker nydelige blomster. Foto: SOS-barnebyer

Oksana flytter inn

Dette er bakgrunnen da Oksana Osipova (45) søker om å bli SOS-mor for første gang og flytter inn til søsknene i barnebyen i Pushkin like utenfor St. Petersburg.

- Barna er traumatisert og flykatastrofen er en tragedie for dem. For Artemi er den en ekstra belastning. Han er eldstemann, han er gutt, han husker mer fra livet før han kom hit, og han hadde akkurat våget å knytte seg til Elena, sier Oksana - som selv har to voksne barn og er utdannet både psykolog og farmasøyt.

For Oksana er utfordringen klar. Hun må finne en vei inn til barnas hjerter – selv om veien går gjennom avvisning og frykten for å miste mamma én gang til. Hun vet også at hun må lykkes. Kraften i god omsorg endrer liv. Spørsmålet er bare hvordan hun best skal klare å nå inn.

Klarer ikke være foreldre

De fleste av de 54 barna og ungdommene som bor i de ti SOS-familiene i Pushkin, har foreldre i live. Det er foreldre som av ulike årsaker ikke klarer å ta vare på barna sine - enten på grunn av rus, fysisk eller psykisk sykdom, fengselsopphold, eller at de har forlatt ungene sine. Det er russiske myndigheter som avgjør om barna skal flytte hit, eller bo på barnehjem, i fosterfamilie, eller adopteres bort.Barnebyleder Sergei. Foto: Nina Ruud

Enkelte barn er så traumatisert når de kommer at de ikke klarer å kommunisere. Barnebyleder Sergey Yakovenko forteller om søsken som er vant til å stjele mat fra hverandre for å overleve. Og om hvordan psykologer, terapeuter og SOS-foreldre jobber for å nå inn til dem.

- Vi gir barna den stabiliteten de mangler i livet. Hver dag møtes de av en klem og en kjent stemme som sier god morgen. Det er en stabil og forutsigbar situasjon, som gjør at de er forberedt på dagen – og etter hvert på livet. Vi ser at stabilitet og rutiner er viktig i arbeidet med å reparere vonde erfaringer, sier Sergey Yakovenko.

Han står ved lekeplassen, like nedenfor huset til Oksana. Vinterkulda har begynt å ta grep om den russiske byen, men Sergey spøker og ler med ungene som går forbi. Han dro selv hjem til Llia, Katarina, Leyna og Artemi den dagen flyet med Elena styrtet.

Oksana Osipova. Foto: Nina Ruud

Barna var traumatisert og flykatastrofen var en tragedie for dem.

Oksana Osipova

Vendepunktet

- De første to månedene var veldig vanskelige, sier Oksana.

Særlig er det utfordrende å nå inn til Artemi. Han er skeptisk til henne, og han lukker seg inne og nekter å snakke med noen, selv ikke dem han kjenner fra før.

Men en dag Leyna blir syk og feberen stiger, skjer det noe. Oksana beskriver det som et vendepunkt. Hun bestemmer seg for å legge seg ved siden av syvåringen hele natten. Artemi er veldig bekymret for lillesøsteren sin, og Oksana gir ham et løfte: Hvis ikke Leyna blir frisk i løpet av natten, drar de på sykehuset.

- Dagen etter er hun bedre, og Artemi skjønner at jeg passer godt på dem. Jeg merket at han fikk respekt for meg. Det ble en åpning til å jobbe videre, sier Oksana – og tørker bort en tåre.

Oksana beskriver det som magisk den dagen hun opplevde å nå inn til Artemi. Foto: Nina Ruud

Oksana beskriver det som magisk den dagen hun opplevde å nå inn til Artemi.

Tiltakene er små og konkrete, men gradvis blir de til en metode som virker. Som knytter dem sammen som en ny familie og legger det viktige grunnlaget et hvert barn trenger i livet. Artemi begynner å snakke litt igjen, men selv om søstrene kaller Oksana for mamma, fortsetter han å si tante. For Oksana handler det om å være rolig, kjærlig, tilstede og forutsigbar – også i situasjoner hvor hun blir avvist. På kjøkkenveggen henger for eksempel en timeplan hvor alt som skjer i løpet av en dag er skrevet opp – også når de skal gå tur og lese bøker. De lager mat, leker, lager hobbyting, svømmer og gjør lekser. Hver uke det samme.

- Jeg jobber hele tiden med å finne gode måter å nærme meg utfordringene på, sier hun.

Jeg har tro på at de kommer til å få det livet de ønsker seg.

Oksana Osipova
Det er mye trygghet i faste rutiner, og hver dag går Oksana, Leyna, Llia og Katarina tur sammen. Foto. Nina Ruud
Det er mye trygghet i faste rutiner, og hver dag går Oksana, Leyna, Llia og Katarina tur sammen.
Det er mye trygghet i faste rutiner, og hver dag går Oksana, Leyna, Llia og Katarina tur sammen. Foto: Nina Ruud
Barna har hver sine dager de lager middag, og her er Llia og Artemi i sving.

Klokskap i praksis

En gang kan det for eksempel handle om å tegne kruseduller på et ark, for å vise at det ikke er farlig å holde i en blyant. At alt ikke trenger å være pent og riktig, men gøy og tullete. At man kan gjøre feil uten å risikere kjeft, og at skrivefeil kan vises bort. En annen gang kan trygghet skapes ved å sitte i sirkel og lese to og to setninger annenhver gang – hele familien. Helt til frykten for å lese en dag plutselig er borte. En tredje gang kan det være å sende jentene ut for å leke, så det skapes naturlig rom for Artemi til å prate.

- Det er fantastisk å se hvordan barna stadig når de målene de setter seg. Jeg har tro på at de kommer til å få det livet de ønsker seg, sier Oksana.

Barna blir ferdig med fortiden

Alena Marchik er psykolog i SOS-barnebyen i Pushkin. Hun jobber sammen med en rekke terapeuter i og utenfor barnebyen.

- Vi bygger verdier inn i barns liv, og vi ser hvordan barna blir sosialisert og får en plattform de kan etablere livet sitt på. Vi hjelper dem med å gjenoppbygge helheten, slik at de klarer å bearbeide og bli ferdig med det vonde i fortiden. Samtidig er vi opptatt av ikke å skape illusjoner, men ha realistiske forventninger til fremtiden, sier Alena Marchik.

-Jeg merker at mamma er glad i oss, sier Llia (11). Foto: Nina Ruud

Jeg merker at mamma er glad i oss.

Llia (11)

Til verdens beste mamma

- Jeg er så glad i barna, og jeg føler meg som mamma for alle sammen, sier Oksana. Foto: Nina RuudDe fire søsknene er blitt til seks SOS-søsken det siste året. Igor (9) og Mark (15) er også flyttet inn i det romslige huset. Da vi er på besøk, er jentene opptatt med å lage figurer med strikker sammen med Oksana. Tålmodig flettes og forvandles de fargerike strikkene til en morsom dachs og Snurre Sprett. Llia liker at de gjør ting sammen.

- Jeg liker familien min. Den er som en vanlig familie, og jeg merker at mamma er glad i oss. Hun oppmuntrer oss hvis vi er lei oss, og noen ganger kiler hun oss, smiler Llia.

Den 8. mars, på kvinnedagen, får Oksana en tegning av en vase med blomster i. Det er Artemi som har laget den. Han har skrevet: Til verdens beste mamma, Oksana.

- Jeg ga ham en klem, og han dyttet meg ikke bort, sier Oksana Osipova.

- Jeg er så glad i barna, og jeg føler meg som mamma for alle sammen. De vet at jeg ikke skal noen steder. Mitt liv er hos dem. 

 * Barnas navn er endret av hensyn til personvernet.

SOS-barnebyer i Russland

  • 79 SOS-familier med til sammen 320 barn
  • 5 ungdomshus (31 ungdommer) og 6 ungdomsprogram (140 ungdommer)
  • 11 familieprogram – som blant annet retter seg mot familier i krise, for eksempel familier der foreldrene har rusproblemer eller er rammet av HIV
  • Til sammen støtter SOS-programmene 2042 barn og unge

Du kan bidra til at enda flere barn rammet av tragedie får en trygg og omsorgsfull oppvekst!