Livet til Murat er ikke til å kjenne igjen

– Det er gøy når det kommer besøk fra SOS-barnebyer! Men i dag har vi ikke så mye tid. Jeg må være på skolen kl. 15.00. Og jeg kan IKKE bli sen, forteller Murat mens han strekker ut armene for å markere at det ikke er noe han kan gjøre med saken. Murat har blitt 12 år gammel. Nå må du løfte blikket høyere for å se de lyse, kvikke øynene hans. – Jeg har vokst en del, sier han, og legger til rette den lange kule sveisen.

Murat går i nå på 5. trinn og gjør det godt i alle fag. – I matematikk er jeg best i klassen, forteller Murat sjenert, mens stemmen senker seg mot slutten av setningene.

– Murat er fortsatt sjenert slik han var i barnehagen, følger Murats mamma Valbona opp. – Jeg pusher ham til å åpne opp, snakke med de andre barna og være mer sosial. Men han foretrekker å være alene, med sine interesser. Og så lenge han er lykkelig og fornøyd, er det helt greit. 

Den store endringen

Da familierådgiver Arjeta Ahmedi i SOS-barnebyer i Kosovo traff dem første gang, bodde de i en falleferdig ruin, som ble oversvømt hver gang det regnet.

– Taket over sengene våre var utett, og regnet vekket oss om natten. Vi tråkket i sølepytter i dagevis etterpå, siden det var betonggulv som ikke trakk inn noe av vannet. Det føltes som om vi bodde under åpen himmel, forteller Valbona.

Situasjonen forandret seg i 2018. Etter år hvor Arjeta banket på mange dører i kampen for familiens rettigheter, fikk de kommunal bolig i utkanten av Pristina, hovedstaden i Kosovo. De flyttet inn i en 2-romsleilighet i et boligkompleks bygget spesielt for familier som mangler ordentlig bolig. Straks etterpå fikk Imir, Murats far, fast jobb som sikret familien en stabil inntekt.

Året etter var situasjonen for familien så bra at SOS-barnebyer kunne fase dem ut av familieprogrammet. Gjennom tett oppfølging og mye egeninnsats, har Valbona og Imir skapt varig endring for seg og barna sine.

– Nå er både mannen min og jeg i arbeid, og til sammen har vi en inntekt på 500 euro i måneden. Det dekker utgiftene, og vi får det å fungere. Og det må vi, for barna våre.

Hverken mor eller far fikk ordentlig utdanning, og kanskje spesielt derfor er de veldig bevisste på hvor viktig skolegang er for barnas fremtid. – Barna vet godt hvor viktig vi mener skolen er, og jeg er veldig glad for at alle tre gjør det bra på skolen. Jeg håper at det fortsetter slik, forteller Valbona.

Hun roser også Arjeta for at hun aldri ga opp familien.

– Det er virkelig verdt all tiden og energien, når du ser hvor hardt foreldre som Imer og Valbona arbeider for å forbedre livet til seg selv og barna sine. Jeg er veldig glad og stolt over å se hvor bra det går med familien, og at de har klart å komme dit de er nå på egen hånd.

Tro på fremtiden

Båndene i familien er sterke, og de ser lyst på fremtiden. – Jeg har tro på fremtiden. Jeg håper at vi fremdeles vil kunne klare oss på egenhånd, og at den gode utviklingen fortsetter. Mitt største ønske er at det går bra for barna mine. Fremtiden tilhører barna. Ikke bare mine, men alle barn, avslutter Valbona.

I det Murat går ut av døren for å forte seg til skolen, snur han seg og sier at vi gjerne må komme innom igjen. – SOS-barnebyer er alltid velkommen i hjemmet vårt, sier han, og vinker farvel.

Støtter familier i krise

SOS-barnebyers familieprogram støtter familier som er i en kritisk vanskelig situasjon. Vi hjelper dem med å skaffe seg en stabil inntekt og gir støtte i foreldrerollen, slik at barna får den stabiliteten de trenger. Med din hjelp kan enda flere familier som Murats få den støtten de trenger for å kunne gi barna sine en trygg og stabil oppvekst.

Gi et bidrag nå – sammen kan vi skape små endringer som gjør enorm forskjell for de som trenger det mest.