Min SOS-mor hadde en fantastisk ro. Jeg har nok ikke like god orden hjemme hos meg, smiler Jyotsana. Det er bare 29 måneder mellom døtrene Reyna (7) og Ava (5) og det er mye liv i huset.

- Livet her har gitt meg alt

Ny undersøkelse om livet etter SOS-barnebyer

90 prosent av barn som har fått støtte gjennom SOS-barnebyer, skårer høyt i en undersøkelse om livskvalitet. En av dem er Jyotsana Chhetri. Bare to år gammel kom hun til en SOS-familie i Nepal. I dag er hun mamma til to små jenter og nestleder i den samme barnebyen.

Tekst: Kristin Stoltenberg og Morten Ødegaard

Foto: Nina Ruud

Jyotsana Chhetri (37) lar fingrene gli bortover sengekanten. Hun sitter i det som var hennes egen seng i barnebyen, i huset hun vokste opp med SOS-moren og til enhver tid ni andre søsken. Fingertuppene beveger seg lett over fordypningene i treverket, over velkjente hakk og små fliser. Lukker hun øynene, reiser tankene tilbake i tid. Til den gangen veggene var hvite, og rommet var fylt av hviskende små stemmer, som delte hemmeligheter etter leggetid.

Det er minner om trygghet og kjærlighet, men også om et mørke. Om tanker og følelser hun gjemte inni seg og i dagboken, og som hun nå kan hente frem for lettere å forstå hvordan barn som har mistet mamma og pappa kan ha det.

– Livet her har gitt meg alt, sier Jyotsana. – En mulighet til å få et godt liv, utdanne meg og gi tilbake.

Jyotsana sitter i det som var hennes egen seng da hun vokste opp i SOS-familien. Hun kjenner at rommet er fylt av gode minner. Foto: Nina Ruud

Jyotsana sitter i det som var hennes egen seng da hun vokste opp i SOS-familien. Hun kjenner at rommet er fylt av gode minner.

Knyttet til fadderen

Hun peker på en rad med postkort, som henger på en snor høyt oppe under taket.

– Se, der er mine kort!

Jyotsana hekter ned ett av dem. Blomstermotivet på forsiden er falmet og skriften inni er nesten uleselig etter mer enn 20 år, men hun prøver seg: «Min kjære Jyotsana. Takk for ditt nydelige brev. (…) Jeg har prøvd å finne en bok om mitt land til deg».

Kortet er fra fadderen hennes. Boken han sendte har hun fortsatt. I kortet roser han henne blant annet for tanker hun har om studieretning. Jyotsana kjenner hun blir varm inni seg når hun tenker på ham.

- Hvert eneste år fikk jeg et kort til bursdagen min, og jeg husker at jeg alltid ventet spent på det kortet, sier Jyotsana.

Mer enn 20 år etter at Jyotsana Chhetri flyttet hjemmefra, henger bursdagskortene hennes fortsatt fremme på det gamle soverommet. Mange av kortene har hun fått av fadderen sin. Foto: Nina Ruud
Mer enn 20 år etter at Jyotsana Chhetri flyttet hjemmefra, henger bursdagskortene hennes fortsatt fremme på det gamle soverommet. Mange av kortene har hun fått av fadderen sin.
Her går omsorgen fra én generasjon til den neste: Reyna, Jyotsana Chhetri og SOS-mor Kanchu Regmi.
Disse bildene er tatt da Jyotsana (t.h.) var liten, og ikke så lenge etter at hun kom til SOS-familien.

Fire millioner barn

På veggen henger det også bilder av SOS-barnebyers grunnlegger Hermann Gmeiner. I år er det 70 år siden han åpnet den aller første SOS-barnebyen i Østerrike, for barn som hadde mistet foreldrene sine i andre verdenskrig. Siden den gang har SOS-barnebyer støttet over fire millioner barn og unge i hele verden, både gjennom å gi barn som trenger det et nytt hjem, men også ved å støtte barn gjennom SOS-familieprogram for familier i krise.

En ny rapport dokumenterer effekten av dette arbeidet. Rapporten baserer seg på intervjuer med flere tusen tidligere SOS-barn i en rekke land. Alle barna er i dag skrevet ut av programmene. I faktaboksen kan du lese mer om hvordan undersøkelsen ble gjennomført. Resultatene er svært gode og viser at det i hovedsak går bra med barna og ungdommene: Hele 90 prosent av de spurte har trygge familieforhold og sosiale nettverk. De har også dekket minst to av tre grunnleggende behov som bolig, mat og helse.   

Bryter sirkelen med omsorg

God omsorg går i arv. På samme måte som studier viser at dårlig omsorg ofte overføres fra én generasjon til den neste. I SOS-barnebyer jobber vi mye med å bryte den negative sirkelen. Rapporten viser at vi langt på vei har klart det:

  • 98 prosent av barna som er vokst opp i en SOS-familie og selv har barn, er i dag trygge foreldre og gir god omsorg videre.
  • 95 prosent av barna i SOS-familieprogrammene har fått foreldre som aktivt er involvert i deres liv.

Hvis denne generasjonseffekten legges til grunn, at omsorgen er blitt overført fra de første barna som fikk støtte i 1949 til deres barn og barnebarn, viser estimater at SOS-barnebyer har påvirket 13 millioner forelde-barn-relasjoner de siste 70 årene.

Her går omsorgen fra én generasjon til den neste: Reyna, Jyotsana Chhetri og SOS-mor Kanchu Regmi. Foto: Nina Ruud

Her går omsorgen fra én generasjon til den neste: Reyna, Jyotsana Chhetri og SOS-mor Kanchu Regmi.

Moren måtte gi henne bort

Jyotsana har ingen minner fra tiden før SOS-barnebyer. Hun kjenner bare historien slik den er fortalt henne.

- Da jeg ble født, var faren min død. Min mors familie aksepterte hverken henne, eller meg, og det var vanskelig for henne å klare seg. Til slutt tok en av vennene hennes meg med til SOS-barnebyer. Da var jeg to-tre år. Jeg husker ikke noe. Jeg vet bare at dette er mitt hjem, sier Jyotsana Chhetri.

Etter dialog med myndighetene ble det klart at den lille jenta kunne flytte inn til SOS-mor Kanchu Regmi. Det skulle gå 18 år før hun så sin biologiske mor igjen.

Ti barn i hvert hus

SOS-barnebyen Sanothimi er nærmest som en fredelig oase med blomster, trær og grønnsakshager like utenfor støyende Katmandu i Nepal. Her er det skole, tempel og 16 familiehus, og barn fra nabolaget kan gå ut og inn av barnebyen for å leke med barna i SOS-familiene. Dette er Jyotsanas verden. Hun var den stille jenta, som hjalp til med husarbeid og var flink på skolen. Som beundret SOS-morens kokkekunster, hennes ro, varme og rettferdighet. Som nøt morens, ofte litt skumle, historier før leggetid, men som også testet grenser og snek seg ut av vinduet, for å møte venner når hun egentlig skulle ligget i sengen sin.

16 år gammel flyttet hun til ungdomshuset. Der trivdes Jyotsana godt, men de første dagene var vanskelige. Da var det godt å vite at hun alltid kunne komme til SOS-moren og søsknene sine.

- Jeg gråt i to-tre dager. Familiehuset var jo mitt hjem, minnes Jyotsana – og forteller at hun fant seg godt til rette etter hvert.

bilde

Overgangen til voksenlivet

I ungdomshuset forberedes barna på livet etter barnebyen, på studier, på selvstendighet – og det lages individuelle karriereplaner. Jyotsana ønsket blant annet å ta en bachelor i sosiologi. Fortsatt har ungdommene tett kontakt med SOS-foreldrene og søsknene sine, men de bor ikke i huset. Alle følges opp til de er i jobb, og SOS-familiene er deres for alltid.

I mange land bor barna i SOS-familier helt til de flytter hjemmefra. Å sikre overgangen til voksenlivet er en viktig prioritering for SOS-barnebyer. Det er store utfordringer med arbeidsledighet i en rekke land, ikke minst for unge. Mange mangler profesjonelle nettverk, som kunne hjulpet dem inn på arbeidsmarkedet.

Undersøkelsen viser:

  • 85 prosent av de som har vokst opp i en SOS-familie har videregående utdanning/yrkesskole.
  • 82 prosent av de som har deltatt i SOS-familieprogram går på skole i dag.
  • 80 prosent av de tidligere deltakere, som nå er voksne, er i jobb.
  • 63-64 prosent svarer at «de gjør det bra» på spørsmål om de sikrer sitt eget levebrødet.

Fem euro tilbake til samfunnet

James Heckman er nobelprisvinner i økonomi og kan vise til årelang forskning på tidlig innsats og betydningen for samfunnsutvikling. Han mener det ikke finnes noe annet som er like lønnsomt for samfunnet som å gi barn en trygg oppvekst, som sikrer utdanning, trygghet og helse. I undersøkelsen har man sett på samfunnseffekten av tiltakene. Rapporten viser at for hver euro investert, gir SOS-programmene fem euro tilbake til samfunnet.

- Enkle, konkrete tiltak, god oppfølging og helhetlig støtte gjør barn og voksne i stand til å løfte seg ut av fattigdom. De blir familier som klarer å bygge nettverk i lokalsamfunn, og ikke minst – som kan gi barna en god barndom og mulighet til å bli voksne som kan bidra til samfunnet. Vi kaller det omsorgseffekten, sier generalsekretær Bente Lier i SOS-barnebyer.

Hun er tydelig på at de gode resultatene av 70 års arbeid ikke hadde vært mulig uten alle våre faddere, støttespillere, frivillige, samarbeidspartnere og andre som har et engasjement på vegne av barna. Nå håper hun alle blir med videre.

-  Med en felles innsats kan vi nå målet om å gi enda flere barn en stabil oppvekst og utviklingsmuligheter, sier Bente Lier.

Da Jyotsana var ung, ble hun dypt grepet av historien om Florence Nightingale. Sykepleieren er fortsatt en inspirasjon. Det samme er SOS-barnebyers grunnlegger Hermann Gmeiner. - Hans drøm har gitt mange barn et lykkelig liv, sier hun. Foto: Nina Ruud

Da Jyotsana var ung, ble hun dypt grepet av historien om Florence Nightingale. Sykepleieren er fortsatt en inspirasjon. Det samme er SOS-barnebyers grunnlegger Hermann Gmeiner. - Hans drøm har gitt mange barn et lykkelig liv, sier hun.

Rollene byttes

Jyotsana rådførte seg med SOS-moren før hun takket ja til en jobb i barnebyen. Da var hun 23 år gammel. Plutselig var det hennes tur til å være den voksne. Den som både støtter barna, og som veileder foreldrene. I dag er hun ansatt som assisterende barnebyleder, hun er psykososial rådgiver, med barns beskyttelse som spesialansvar.

- Min personlige erfaring og utdannelse hjelper meg til bedre å forstå hvordan barna har det. Samtidig er jeg opptatt av at de har sin egen historie. Deres følelser er ikke mine, sier Jyotsana – og legger til: - Alt jeg ønsker er at barna skal ha det bra, og at SOS-foreldrene skal kjenne ro og trygghet i jobben.

Hun går bort til et bilde på veggen og peker på to av jentene. Det er de SOS-søstrene som står henne nærmest i dag. Begge er i jobb og har sin egen familie, og på store høytider legger søstrene alltid inn en ekstra fest sammen – i tillegg til feiringen med hele SOS-søskenflokken. For Jyotsana, ektemannen og døtrene markeres også høytider og bursdager med egen biologisk familie.

I dag bor SOS-mor Kanchu Regmi (t.h.) sammen med flere andre pensjonerte mødre i et eget hus i barnebyen. Foto: Nina Ruud

I dag bor SOS-mor Kanchu Regmi (t.h.) sammen med flere andre pensjonerte mødre i et eget hus i barnebyen.

Biologisk mor er fadder

- Jeg har så mange bestemødre, sier datteren min. Og det er jo riktig, smiler Jyotsana.

For historien til Jyotsana inkluderer nemlig en gjenforening med moren, som nå er gift på nytt og er et annet sted i livet enn da situasjonen tvang henne til å gi datteren fra seg. Moren er attpåtil blitt fadder for SOS-barnebyen. Det synes Jyotsana er stas.

- Jeg respekterer moren min, samtidig er jeg stolt over å ha vokst opp i en SOS-familie. Hvis jeg ikke hadde kommet hit, ville jeg trolig vært gift som 13-14-åring og ikke hatt noen utdannelse, sier Jyotsana.

Hun er ikke i tvil: - Mitt sterkeste bånd er til min SOS-mor. Det er henne jeg har hatt hele barndommen sammen med.

Kanchu Regmi bor fortsatt i barnebyen, i et av husene som er tilrettelagt for pensjonerte SOS-mødre. Jyotsana besøker henne ofte.

- Hun har gitt meg alt. SOS-barnebyer er i mitt blod, og for meg er SOS-barnebyer kjærlighet, sier Jyotsana Chhetri.


Se filmen og bli med Jyotsana inn i hjemmet hun bodde i. 

Fakta: Slik ble undersøkelsen gjennomført

Mål: Undersøke langtidseffektene av SOS-barnebyers innsats på individ- og samfunnsnivå

Metode: 600 tidligere deltakere i SOS-familieprogram og 490 barn/voksne som er vokst opp i en SOS-familie er intervjuet.

Når og hvor: Intervjuene er gjort i perioden 2015-2018, i 16 ulike program i 15 land. Det er mellom ett og fem år siden personene forlot programmene.

Åtte parametere ble målt: Omsorg fra foreldre/omsorg som forelder, utdannelse/deltakelse i arbeidsliv, dekning av grunnleggende behov, sosial inkludering/følelse av et godt liv, SOS-barnebyers bidrag til FNs bærekraftsmål og til lokalsamfunnet, samt samfunnseffekten av tiltakene/social return on investment (SROI).

I tillegg: Tidligere intervjuer med 2360 barn/voksne som er vokst opp i en SOS-familie i 25 ulike land, ble vurdert opp mot de åtte parametrene.

(Kilde: 70 years of impact: Improving the lives of children without parental care.)


Du kan lese hele rapporten her

Rapport bilde