Ingeniør, pressefotograf, lege: Dette gjør SOS-barna nå

Masresha vokste opp i en SOS-familie i Addis Abeba i Etiopia. I dag er hun engelsklærer og jobber med å støtte barn som trenger litt ekstra hjelp.

- Min SOS-familie skapte grunnlaget for hvem jeg er i dag. Barndommen min har gitt meg alle de nødvendige ferdighetene jeg trenger som voksen, og den samme erfaringen har de andre ungdommene jeg vokste opp med også, sier hun.

Se filmen under, der Masresha forteller:

Amul mistet moren sin da han var ni år gammel og vokste opp i SOS-barnebyen Kavre i Nepal, øst for Katmandu. I denne barnebyen bor det 14 SOS-familier.

I dag er Amul fotojournalist. Da Nepal ble rammet av jordskjelvet som tok over 8500 menneskeliv i 2015, var Amul til stedet. Ett av bildene hans gikk verden rundt. Det var av en liten baby som ble reddet ut fra et sammenrast hus.

- Min SOS-mor sto alltid ved min side, oppfordret meg til å gjøre det rette og motiverte meg. Hun er personen bak min suksess. Jeg husker fortsatt hennes gode råd: «Uansett hva du gjør, gi hundre prosent. Tro på deg selv,» sier Amul.

Det er råd han har fulgt.

British vokste opp i SOS-barnebyen i Bulawayo. Han og hans tre søsken kom dit da han var ti år gammel. I dag er British og hans kone musikere – akkurat slik de har drømt om. Paret utgjør duoen Stango og Nongoma.

- Jeg er et levende eksempel på resultatene av arbeidet til SOS-barnebyer. Hvis det ikke var for SOS-barnebyer, ville jeg ikke vært her jeg er i dag, sier British. Når han tenker tilbake, løfter han frem skolen og tryggheten han fikk som de viktigste aspektene i oppveksten.

Magaly kom til SOS-familien i Arequipa som femåring. I dag er hun 22 år og jobber med å fullføre studiene og kvalifisere seg som grunnskolelærer.

- Jeg fikk mye støtte i barnebyen da jeg kom dit, og jeg trengte virkelig SOS-familien min som liten. Det er også godt å merke at SOS-moren min fortsatt er en god venn, sier Magaly.I fremtiden planlegger Magaly å fullføre et psykologikurs for å kunne støtte barn med en vanskelig bakgrunn.

Valiano er yngst av syv søsken. Begge foreldrene døde da han var liten og Veliano husker tilbake på tiden hvor han måtte lete etter mat for å overleve. Fem år gammel kom han og fire av søsknene til en SOS-familie i Lilongwe i Malawi. Det endret livet hans.

- Jeg fikk muligheten til å få tilbake min tapte barndom og jeg ble en del av en fantastisk familie, sier Veliano, som nå har skrevet bok om livet sitt.

28-åringen studerte datavitenskap, men akkurat da fremtiden så lys ut, oppdaget legene at han led av en alvorlig nevrologisk sykdom. Veliano fikk først høre at han hadde fem år igjen å leve, men i stedet for å gi opp bestemte han seg for å kjempe. Han fullførte utdannelsen sin, og i 2016 klarte legene å operere ham.

- Livet blir ikke alltid slik du ønsker, men jeg er optimist og tar en dag av gangen. Det er godt å merke hvordan SOS-familien er der for meg hele tiden, sier han.

For Abderrahim begynte det hele med en klem. Han kom til SOS-familien med lillebroren sin da han var seks år, etter at faren deres døde og moren ikke kunne ta vare på dem.

- Den klemmen jeg fikk fra SOS-moren Aziza, husker jeg enda, forteller Abderrahim som i dag jobber som entreprenør i energibransjen.

- Vi fikk mye kjærlighet og omsorg. Moren vår hadde så mye livsglede, og vi følte oss heldige.

Abderrahim mener at hele tilnærmingen til SOS-barnebyer er å skape trygge og mentalt sterke personer som er forberedt på livet og som våger å følge sine drømmer.

Anita kom til SOS-ungdomshuset som 15-åring. I dag har hun en mastergrad i psykologi og jobber i et selskap som gir unge mulighet til å studere eller jobbe i utlandet.

-Veilederne på ungdomshuset ble mine største rollemodeller som ga meg tillitten jeg trengte for å følge drømmene mine. De trodde på meg, ga meg mot og utfordret meg.

Nå gir Anita unge mennesker samme råd: å omgi seg med folk som har tro på deg. - Noen ganger er det alt som trengs for å utvikle sitt potensiale.

- Min suksess er at jeg nekter å gi opp! sier Ingrid, som startet sin egen soppfarm.

22-åringen vokste opp i en SOS-familie i Kakira i Uganda. Nå studerer hun business og IT og drømmer om å fortsette som forretningskvinne.

Hun visste ikke så mye om å dyrke sopp, før hun så et program på TV og begynte å lese seg opp på emnet. Gjennom et yrkessamarbeid mellom SOS-barnebyer og firmaet DHL fikk hun mulighet til å lære seg de grunnleggende kvalifikasjonene for å starte egen virksomhet. I dag driver hun både med sopp og kylling.

- Jeg lærte at gode forretningsidéer startet med én person. Vi er alle vår viktigste kapital, sier Ingrid.

- Jeg ønsker å inspirere andre unge til å være modige, sier Lirije.

18-åringen har bygd opp et selskap fra grunnen og ansetter bare unge folk som har vokst opp i alternativ omsorg. Målet er å vokse til en kjedebutikk over hele Kosovo.

Hun ble født i en familie som ikke klarte å ta vare på henne. Mens andre barn gikk på skolen, måtte Lirije rydde, passe lillebroren og lage mat. Ni år gammel fikk hun og broren flytte til en SOS-familie.

- Jeg ble ertet fordi jeg var eldre enn de andre i klassen. Men SOS-moren min lærte meg å konsentrere meg om mine ambisjoner og å kjempe for det jeg tror på, sier Lirije.

Sammen med tre andre venner søkte hun om å delta på et kurs i å starte virksomhet med sosial innvirkning. Det ble starten på selskapet som lager hånddekorasjoner til bryllup, bursdager og fester.

Monika er en ung filmskaper som bor i Sofia i Bulgaria.- En av grunnene til at jeg ble interessert i og bestemte meg for å studere film, var oppveksten min i en SOS-barneby. Der var det alltid så mange historier å fortelle rundt meg, sier hun.

SOS-moren oppmuntret Monika til å følge sine interesser, og for Monika som var spesielt tiltrukket av filmproduksjon, var valget lett. Hun vil bli filmskaper.