Meny Lukk
Administrasjonssjefen i barnebyen, Lill Fanny Sæther og Hien i 2015. Bak står tre av SOS-brødrene hans.

-Tenåringer trenger også omsorg

Besøk hos fadderbarnet

Selvfølgelig er de minste barna mest utsatt i områder med fattigdom, katastrofer eller andre kriser. Men det er fort gjort å glemme at ungdom også trenger omsorg. Lill Fanny Sæther har vært fadder siden 1980-tallet, og ønsker at flere får opp øynene for denne «glemte» aldersgruppen.

– Jeg hadde et fadderbarn i Paraguay, og da han ble myndig og flyttet ut av barnebyen, ba jeg SOS-barnebyer om å være fadder for et nytt barn, forteller Lill Fanny. Siden hun reiser mye med jobben, og særlig til Vietnam, ba hun om å få et fadderbarn der, så hun kunne besøke barnet og barnebyen.

Forskjellen mellom alt og ingenting

Lill Fanny ble fadder for Hien, som var 6 år gammel da han kom til barnebyen i Hanoi. Foreldrene var falt fra, og det var kun en onkel igjen av familien. Onkelen hadde ikke anledning til å ta seg av Hien, så han ble for det meste sittende alene, som liten gutt. Naboer tok kontakt med SOS-barnebyer i Hanoi, og fortalte om omstendighetene. Hien var utsultet da han kom til barnebyen. Han er liten av vekst, mest sannsynlig på grunn av underernæring i oppveksten. Den første tiden var han veldig innesluttet, men etter en stund med god omsorg fra SOS-moren og søsknene, løsnet han mer opp. 

– Omsorg og kjærlighet skaper trygghet og gode rammer.

Hien og Lill Fanny Sæther i 2008 – det første året de møtte hverandre.

Det første møtet

Alle faddere kan besøke sitt fadderbarn, men det krever planlegging. Første gang tok Lill Fanny kontakt med SOS-barnebyers administrasjon i Hanoi, og spurte om det var greit med besøk og avtalte gjennom dem når hun kunne komme til barnebyen. Hien var 11 år første gang hun besøkte ham, og hun har reist til barnebyen hvert år fra 2008 til 2015.

– I 2008 var jeg der for første gang, og Hien var veldig alvorlig og taus. Han så knapt på meg og var tydeligvis ikke vant til å være sammen med fremmede. Han trodde vel at jeg skulle forsvinne ut av livet hans, slik andre hadde gjort før meg. Først da jeg skulle reise, begynte han å gråte. Jeg har besøkt han hvert år siden den gangen, forteller Lill Fanny.

– Det første året jeg besøkte Hien, var han innesluttet, stille og alvorlig, helt til jeg skulle reise. Da begynte han å gråte.

Brev fra Vietnam

Hien og Lill Fanny har sendt hverandre mange brev opp gjennom årene. Siden Hien ikke kan engelsk så godt, har han fått hjelp med oversetting. Lill Fanny har sendt penger og gaver til bursdag og jul. Hien har gjort et kvantesprang fra han ble funnet og frem til nå. Selv om han er liten og sped av vekst, er han aktiv i idretter som badminton og fotball, og han har også vært tatt ut til å spille fotballturneringer i andre deler av Vietnam. Han prater og ler, har drømmer om fremtiden og tenker på hva han skal jobbe med. Egentlig kunne han tenkt seg å bli frisør, men det er ikke så akseptert at en mann jobber med slikt i Vietnam.

Tenåringer trenger også omsorg

– Å være fadder er veldig givende og man får veldig mye tilbake. Én ting jeg vil oppfordre alle til, i tillegg til å bli fadder, er å tenke at tenåringer også er barn. Selv om du er 14 år, har du fremdeles behov for omsorg og kjærlighet, og for å bli sett og hørt. Det er generelt vanskeligere å skaffe faddere til eldre barn. Noe jeg synes er merkelig. Jeg synes det er viktig at tenåringene ikke blir glemt, og skulle ønske at flere tenkte på dem. Selv har jeg vervet to faddere til eldre barn i barnebyen, og også forsøkt å verve flere, og særlig som faddere til ungdommer.

– Hien er blitt en lattermild og utadvendt ung mann. Nå går han på college og drømmer om å jobbe innen reiseliv. I dag bor og studerer Hien utenfor barnebyen, men SOS-barnebyer har fremdeles ansvaret for han. Jeg vil fortsette å holde kontakten og hjelpe til så godt jeg kan til han kan klare seg selv, avslutter Lill Fanny.

 

* Navnene er endret for å beskytte barnas personvern. 

Våre tema