Meny Lukk
Herold og familien besøkte fadderbarnet julen 2013.

Reisebrev fra fadderbesøk i Siem Reap

Et spennende møte i Kambodsja

Familien vår ble SOS-faddere for Soethara i Siem Reap i 2004. Vi har bodd flere år i Asia og besøk til barnebyen har stått på to-do-listen i mange år.

Januar 2015 - Forberedelser til fadderbesøk

Julen ble feiret i Thailand. Deretter fløy vi til Siem Reap, bare en liten flytur på en time fra Bangkok. Vi sendte barnebyen e-post i forkant av besøket. I romjulen dro vi til administrasjonen i barnebyen for å forhøre oss om mulighetene for å treffe Soethara – og vi ble møtt med smil og velvilje. Soethara bodde fremdeles i barnebyen, men siden han var blitt 15 år gikk han på en skole som lå utenfor selve barnebyen. Kun de yngste barna gikk på skole i barnebyen. Vi ble derfor enige med den hyggelige administratoren Jay om å komme innom for å treffe Soethara senere. 

Felix og Michael sammen med fadderbarnet Soethara.

Barnebyen i Kambodsja

Barnebyen lå bare 10 minutters kjøring fra Siem Reap sentrum hvor vi bodde den uken vi besøkte Kambodsja. Området var stort, grønt og fredelig. 

Ved siden av administrasjonsbygget lå det et par skolebygninger og en kjempestor gressplen og fotballbane. Friområdet var omringet av 10-12 store hus. 134 barn bodde i disse husene. Hvert hus hadde hver sin SOS-mor. I de fleste tilfellene var dette en kvinne hvis barn var flyttet ut, eventuelt var hun barnløs. SOS-moren bodde fast i hvert hus – og hadde ansvaret for fra 4 til 12 barn.


- Det viste seg at Soethara bodde i et hus med 12 barn og ungdommer, hvorav fire faktisk var hans biologiske søsken. Så fremt det lar seg gjøre prøver man å la biologiske søsken bo sammen.

Et faddermøte fylt med fotball, gode samtaler og glede

Møtet med Soethara var veldig fint. Vi hadde kjøpt med noen fotballer, skrivesaker, kart, frukt og bøker som kunne deles mellom barna. Soethara, SOS-moren og de andre barna satte pris på gaven, særlig fotballene. 

Soethara var innledningsvis beskjeden og ga uttrykk for at han syntes det var vanskelig å snakke engelsk. Fotball er imidlertid et universelt språk, og kommunikasjon ble straks enklere etter at vi spilte fotball sammen. Ikke lenge etter ble flere andre gutter i landsbyen også med og vi spilte en lang og morsom fotballkamp, i 35 graders hete. 

Soethara fortalte oss videre at han trivdes på skolen og at han ønsket å studere management etter high school. Det ville muligens medføre å flytte til hovedstaden i Kambodsja, Phnom Penh. Vi er glade for å kunne støtte Soethara gjennom SOS-ordringen – og vi gleder oss til neste brev fra han.

Hilsen fra
Harold, Lise, Felix (10), Mikael (8) og Embla (3)

Les om å besøke en barneby her

- Soethara var innledningsvis beskjeden og ga uttrykk for at han syntes det var vanskelig å snakke engelsk. Fotball er imidlertid et universelt språk, og kommunikasjon ble straks enklere etter at vi spilte fotball sammen.

Våre tema