Gå til hovedinnhold

Fra Angola til studier i Norge

For Irina (18), som vokste opp i Fagforbundets SOS-barneby i Huambo er kontrasten stor: Fra varmen i Angola til snø og studentliv ved United World College (UWC) i Norge.

13. mai 2024

Irina hadde fått studieplass ved United World College (UWC) i Fjaler i Vestland fylke, og vi var veldig spente på hvordan hun trivdes i en ny og fremmed hverdag. Da vi tok kontakt for et intervju, var det ei strålende og blid jente som møtte oss via Teams.

Hvordan fant du ut at det var mulig å studere ved United World College? 

— Vi ble informert fra SOS-barnebyer nasjonalt i Angola om at det var én ledig plass ved United World College i Norge. Jeg hadde hørt mye om Norge gjennom Fagforbundets besøk i barnebyen og hadde skikkelig lyst til å studere der, og ut ifra profilen min ble jeg valgt, forteller Irina med et stor smil.  

— Jeg hadde aldri vært utenfor Angola tidligere og var veldig spent og nervøs. Heldigvis fulgte Andresa, leder i SOS-barnebyen i Huambo, meg til Sør-Afrika for å fly videre til Norge. Det var tøft, men jeg var lykkelig og mer glad enn stresset.  

Irina kom til Norge i juli i fjor, og deltok først på et forberedende sommerkurs der de som trenger det får intensiv opplæring i engelsk. I august møtes både tidligere og nye studenter og før studiestart er det ei uke med mange aktiviteter, og fester.

Norge er veldig annerledes enn Angola, hvordan var det å komme hit? 

— Da Fagforbundet besøkte Angola, fikk jeg se bilder av snø og vinter. Det var en drøm å se snø og jeg gledet meg skikkelig til dette. Da jeg kom var det juli og sommer, for meg var det vintertemperatur, men ingen snø. Jeg ble veldig skuffet. Da vinteren og snøen endelig kom, ble jeg forkjølet og måtte holde meg inne. Men jeg var glad for snøen uansett.  

— Og jeg har også sett nordlyset. Det var så vakkert og magisk! 

Hvert år arrangerer United World College «Friluftsveka», der studentene kan delta i flere utendørs aktiviteter, blant annet langrenn.  

Har du gått på ski? 

— Ja, jeg var med på «Friluftsveka». Første dagen på ski falt jeg mange ganger, sier Irina og ler.
– Men det som var fint, hvis noen falt eller ble liggende bak, så hjalp de andre til og vi jobbet som et team. Det likte jeg godt. Turen ble en flott opplevelse, og jeg lærte å gå på ski! 

Elena med knall gul skidress står i løypa sammen med to andre studenter. Været er strålende. Foto: Privat
Irina, i midten, fornøyd skiløper på tur i forbindelse med Friluftsveka.

Har det vært andre opplevelser i løpet av året som du husker spesielt godt? 

— De var veldig tøft i starten. Jeg kjente ingen, gråt og var lei meg fordi jeg ikke kunne snakke engelsk. Hun som nå er bestevennen min, Lucy fra Haiti, trøstet meg og var en fantastisk støtte. Det er noe jeg alltid vil huske. 

På United World College sine nettsider, står det at det er en utdanningsbevegelse som samler ungdom fra hele verden på 18 videregående skoler i 18 land – uavhengig av familiens betalingsevne: «UWC gjør utdanning til en kraft for å forene mennesker, nasjoner og kulturer for fred og en bærekraftig fremtid». I Norge er det er 83 forskjellige nasjonaliteter som går på United World College.  

Er det flere studenter som kommer fra Angola? 

— Ja, det er ei jente til som er fra Angola, fra hovedstaden Luanda. Det er også to jenter fra Brasil og Mosambik som jeg kan snakke portugisisk med. Det er litt deilig å kunne gjøre det innimellom.  

Har du hatt muligheten til å reise til Angola? 

— Hver ferie kan jeg reise hjem, og jeg var i Angola i desember i fjor. Da besøkte jeg blant andre den biologiske søsteren min som bor i Benguela. Jeg var også i Huambo og besøkte SOS-mor Felicia, som nå har flyttet ut av barnebyen. Da jeg vokste opp i barnebyen, bodde jeg sammen med fem andre jenter. Vi er gode venner, og jeg snakker med dem hele tiden via What’s App. Jeg møtte også dem da jeg var i Huambo.   

Irina kom til barnebyen i 2011 og bodde der fram til 2022. Da flyttet hun i en ungdomsleilighet, de som bor der får tett og god oppfølging fra medarbeiderne i SOS-barnebyer.  

Seks unge jenter står utenfor blokka der ungdomsleiligheten er. Foto: SOS-barnebyer
Irina, nr. to fra venstre, sammen med de fem andre jentene som bodde i ungdomsleiligheten i Huambo

Husker du at Fagforbundet var på besøk i barnebyen i Huambo og at de stekte vafler?

— Ja, det husker jeg. Vafler med jordbær, understreker Irina og smiler. Jeg trodde dere spiste vafler hele tiden, men jeg har faktisk ikke spist vafler etter at jeg kom hit.  

Når du ikke har smakt vafler, kanskje du har smakt svele, som er mer vanlig på Vestlandet?

— Svele? Og ja, sånne små pannekaker, det er godt. Ei dame fra Røde Kors har vært her og stekt svele til alle studentene. Og det er populært, ler Irina, mange studenter spør stadig vekk om når hun kommer tilbake. 

Har du noen gode minner eller spesielle øyeblikk du vil nevne fra tida du bodde i barnebyen? 

— Jeg er veldig takknemlig for familien min i barnebyen, og spesielt Felicia. I 2017 ble jeg alvorlig syk, og var innlagt på sykehuset i to måneder. Felicia var der hele tiden. Jeg satte enormt stor pris på det, understreker Irina. 

Irina er snart ferdig med det første av to år ved UWC, og mange i Angola lurer på når hun kommer hjem. Irina har planen klar og store drømmer for fremtida.

— I Angola tok jeg et kurs i regnskap, og tenkte at jeg ville bli regnskapsfører, men nå har alt endret seg. Jeg vil studere økonomi og bli økonom. Min store drøm er å bli minister i Angola, finansminister. Angola er et fattig land med store ressurser, men styresettet er dårlig. Jeg vil bli finansminister for å endre situasjonen i landet, og fordelingen av ressursene. Jeg tror det er mulig å utvikle Angola til å bli et rikt land, avslutter Irina bestemt.