– Det er bare å ta av seg hatten for våre kolleger!

Intervju med Andreas Papp, leder for SOS-barnebyers internasjonale nødhjelpsarbeid

Andreas Papp er reisende i elendighet. Derfor vet han mye om hva som må gjøres for å bedre den desperate situasjon for barn rammet av krig og konflikt.

Tekst: Torunn Gilje

– Du kom nylig tilbake fra vårt nødhjelpsarbeid i Syria og Hellas. Hvordan har barna det?

– Mange av barna har vært gjennom enorme lidelser. I Syria har barn sett nabolaget bli lagt i ruiner. De har sett foreldrene bli drept, eller funnet dem døde etter at kampene har lagt seg. I Hellas møtte vi barn som har vært på flukt i ett år, alene uten omsorgspersoner. Vi hørte mange opprivende historier om vold, ran og overgrep. Det aller viktigste vi gjør for dem nå, er traumebehandling, hjelp og oppfølging. 

– «Trygghetssoner» for barn er en del av dette. Hvorfor prioritere lek?

– Trygghetssoner er steder barn kan leke og glemme alt det skjellsettende som skjer rundt dem. Vår prioritet er barnas sikkerhet, og å ta barna ut av krisen og gi dem noenlunde normale rammer rundt hverdagen. Når barna er et trygt sted, kan også foreldrene konsentrere seg om å stable hverdagen tilbake på beina. Denne tankegangen ligger også bak viktigheten av gjenoppbygging av skoler.

– Fortell!

– I Syria, for eksempel, kommer vi til å miste enda en generasjon hvis ikke vi sørger for at barna kommer tilbake på skolebenken og får utdanning. Og det er helt nødvendig at de får hjelp til å bearbeide det de har opplevd og vært gjennom. Hvis ikke risikerer vi en generasjon preget av traumer og mentale sår.

 

Andreas Papp har mer 20 års erfaring fra nødhjelpsarbeid. Han var nylig i Syria og mener at noe av det aller viktigste nå er å sørge for å skape normalitet i hverdagen og sikre at barna får traumebehandling. Foto: SOS-barnebyer

Andreas Papp har mer 20 års erfaring fra nødhjelpsarbeid. Han var nylig i Syria og mener at noe av det aller viktigste nå er å sørge for å skape normalitet i hverdagen og sikre at barna får traumebehandling.

– Hvorfor skal SOS-barnebyer drive nødhjelp i tillegg til alt det andre omsorgsarbeidet vi gjør?

– Fordi vi allerede er til stede over hele verden, har vi en unik mulighet til og ansvar for å hjelpe. Vi kjenner lokalsamfunnene, har lokalt ansatte som vet hva som er behovene og hva slags løsninger som er mest effektive i en krise. Med ny teknologi kan vi også analysere risiko, trusler og sårbarhet for lokalsamfunn. Det gjør at vi utvikler program og tiltak som kan ligge i forkant i områder som for eksempel er spesielt utsatt for naturkatastrofer.

Vår prioritet er barnas sikkerhet, og å ta barna ut av krisen og gi dem noenlunde normale rammer rundt hverdagen.

– Hva konkret gjør vi?

– La meg ta Syria som et eksempel, der deler vi daglig ut mat til 18 000 barn og voksne, drikkevann, klær og helsehjelp. Andre organisasjoner har denne typen nødhjelp som spesialfelt, og målet er at vi skal få overført flere av disse tiltakene til dem, slik at vi i SOS-barnebyer kan konsentrere innsatsen vår rundt mental helse, psykologisk og emosjonell støtte og skolegang. Dette er fagområder som hører innunder vår ekspertise på barn og omsorg.

I Syria deler SOS-barnebyer daglig ut mat til 18 000 barn og voksne, drikkevann, klær og gir helsehjelp. Foto: SOS-barnebyer

I Syria deler SOS-barnebyer daglig ut mat til 18 000 barn og voksne, drikkevann, klær og gir helsehjelp.

– Tilbake til flyktningkrisen i Europa, hvordan vil du beskrive hjelpearbeidet den første tiden?

– Ingen visste hva som ventet oss, og utfordringene var store for alle organisasjonene. En kollega fra Leger Uten Grenser beskrev det sånn: «Vi løper rundt som hodeløse høns». Våre nasjonale organisasjoner i Hellas, Serbia, Makedonia og Ungarn hadde ikke noe enkelt utgangspunkt. Men når jeg ser på hva de har fått til, er det bare å ta av seg hatten. Vi har motiverte og engasjerte kollegaer som ikke er redde for å brette opp ermene, og som gjør en innsats for å bedre livet for disse barna.

– Hvordan ser du på situasjonen fremover?

– Jeg har snakket med mennesker som er blitt tvunget til å forlate hjemmet sitt, i ulike deler av verden. Ni av ti sier: Blir det fred, så vil jeg tilbake. Det er hjemlandet mitt, hjemmet mitt. Enkelte var allerede på vei tilbake til Aleppo i Syria i februar, for å se om huset stod og begynte gjenoppbyggingen. Mange av de flyktningene som er kommet til Europa de siste par årene, kommer til å reise tilbake til hjemlandet igjen når det blir mulig.