De forfalne gamle murhusene i St. Petersburg, som ligger på rekke og rad, ser tilsynelatende ubebodde ut. Piperøyk og brennende stearinlys i enkelte vinduer avslører imidlertid at dette er noens hjem. En av dem er Nathalia.
Sammen med sønnen Daniel på åtte år og datteren Misha på 12 måneder deler hun kollektiv med 15 andre. Bygården er falleferdig; oppgangen bekmørk, treverket i trappen sørpevått, veggene nedslitte og luften rå.
– Velkommen inn. Bare behold skoene på, sier en vennlig stemme på russisk. Nathalia står i døråpningen med yngstedatteren sovende på armen og smiler høflig. Fra kjøkkenet høres lavmælte toner fra en balalaika. Daniel sitter bøyd over det russiske strengeinstrumentet og øver på fingerspill mens han venter på frokost før skolen.