«Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre av gode ting i livet, men ved å være fadder så har jeg i alle fall hjulpet ett barn. Og i SOS-barnebyer vet vi at ved å hjelpe ett barn, så hjelper man også mange flere.»
«Vi ble faddere og etter ei uke fikk vi et brev i posten. Et ansikt. Et navn. Et sted. Vi var blitt faddere. Fjernt, men samtidig nært. Dette barnet får en fremtid med hjelp av noen få av våre norske kroner.»
Flyktningkrisen i Venezuela er den største humanitære krisen på det amerikanske kontinentet. Situasjonen i Venezuela er ekstrem og blir stadig verre. Maten har tatt slutt og helsehjelp er vanskelig. Økonomien har brutt sammen og har ført til arbeidsledighet, fattigdom og økende kriminalitet. Situasjonen har endevendt livet til Mati og familien fullstendig.
Mati har to yngre søsken på fem og tre år. De ble så syke av underernæring at familien ikke hadde annet valg enn å starte å gå mot grensen.
– Vi hadde ikke penger til bussbilletter. Jeg bar lillebroren min på skuldrene og hadde bagger i hendene. Jeg var så trøtt, forteller Mati.
Med tung bør gikk flukten over høyfjellsletta retning Colombia. Barna var slitne og veien føltes uendelig lang. Det var den også. Men de visste at faren, som måtte flykte tidligere. ventet på dem på andre siden av grensen. Da var det litt lettere å holde motet oppe og beina i gang.
Familien er nå en del av SOS-barnebyers familieprogram som støtter familier i sårbare situasjoner. Påkjenningen etter omveltningen merkes fortsatt godt på kroppen, men fremtiden ser lysere ut. Håpet om en bedre hverdag er tent.
De leier et hus som har både vanntilførsel og strøm. Smilene begynner å komme tilbake, men minnene fra de siste månedene preger dem fortsatt. SOS-barnebyer følger opp familien , en sosialarbeider tilrettelegger den hjelpen og støtten de så sårt trenger i samarbeid med en psykolog og pedagog.
Hver dag strømmer det nye flyktninger over den Colombianske grensen. SOS-barnebyer er til stede og hjelper de aller mest sårbare. Barn, gravide og småbarnsfamilier. De får en trygg havn midt i alt kaoset, og en sjanse til å starte et nytt liv.
Daglig krysser flere tusen barn over grensen til Colombia. Barna er svært sårbare og står overfor en stor risiko. Ingen har oversikt over hvor mange barn som er separert fra familien sin. I tillegg finnes det ingen systemer på plass for å ivareta barn som er på flukt alene.
Barna trenger omsorg og trygghet. Ofte må de oppholde seg timevis alene på gaten mens foreldrene desperat prøver å finne en måte å livnære seg på. De blir lett et offer for utnyttelse og misbruk, risikoen for menneskehandel er stor og barn rekrutteres inn i kriminelle gjenger og barnearbeid er utbredt.
Det er estimert at 320.000 venezuelanske barn står i fare for å bli utnyttet. Dette kan vi ikke stå å se på:
