Tekst: Torunn W. Gilje, foto: Morten Ødegaard

SOS-fadder Wonja Pettersen vokste opp i et hjem hvor gjestfrihet og det å hjelpe andre var viktige verdier. Det har preget hele livet hennes.

– Jeg vokste opp i et hjem som var fylt med godhet og omsorg. Foreldrene mine var veldig gjestfrie, så det var alltid plass til alle venner og det var mat til alle. Hvis det var noen som trengte hjelp, kom de alltid til min mor og far, de var praktisk anlagt og stilte alltid opp. Så det har jeg fått med meg hjemmefra: kan vi hjelpe til, så gjør vi det.

Fadderbarn i barnehagen

I 1999 begynte hun som styrer i Skøyen Terrasse Barnehage, som akkurat hadde bestemt seg for å få et fadderbarn gjennom SOS-barnebyer.

– Det var veldig etter mitt hjerte. SOS-barnebyer gjør en veldig fin jobb med å ta seg av barn som trenger det i tillegg til å hjelpe barn gjennom familieprogrammene som støtter barna i deres egen familie. Det appellerer til meg at barna får den hjelpen de trenger i familien sin, der de er. Vi har nå fadderbarn i Bolivia og Romania, og vi bruker fadderskapet aktivt i barnehagen. Vi har aktiviteter fra landene, sang og musikk, har fester med tema fra landene. Vi jobber mye med å bli kjent med landene, bruker film og bilder og lærer mye om landet hvor fadderbarna våre kommer fra. Det er fin måte for barn i Norge å lære om barn i andre land. Siden starten har vi i barnehagen hatt fire-fem fadderbarn, og jeg bestemte med for å få et fadderbarn privat også.

Ingen arvinger

Wonja er et sosialt menneske med mange planer for fremtiden, som inkluderer både arbeid, mer tid til venner, turgåing og reising. Men selv om hun ikke har tenkt å legge inn årene ennå, har hun tatt en avgjørelse som handler om livet etter at hun er borte. Hun har skrevet testamente.

–Jeg er blitt 60 år og har ingen arvinger. Og da tenkte jeg at en del av det jeg eier kan gå til SOS-barnebyer.

Se filmen der Wonja forteller:

Noe du ikke har fått svar på?

Har du spørsmål om arv og testament? Ta kontakt med Ragnhild Aarnes, testamentsansvarlig i SOS-barnebyer, ved å fylle inn kontaktskjemaet. 

Du kan også ringe 23 35 39 00 eller sende e-post til ragnhild.aarnes@sos-barnebyer.no.

Ikke for tidlig

Døden er noe mange synes det er vanskelig å snakke om og forholde seg til. Derfor kan det å skrive testamentet og ikke minst å snakke om med sine nærmeste om det vært en utfordring. Men åpenhet rundt ønskene man har, kan også gjøre det lettere for dem som blir igjen. Det kan til og med åpne opp for gode samtaler om døden, savn og ikke minst glede over livet og liv som skal leves videre. Og ifølge Wonja er det å skrive testamente ikke noe som bør utsettes for lenge.

– Mange blir forundret over at jeg ha skrevet testamente i en alder av noen-og-femti, men for meg er det viktig å gjøre det mens jeg ennå er ung og oppegående. Selv om jeg ikke har kjempestore verdier, blir det jo litt igjen etter meg. Og hvis mange støtter, blir det jo mye til sammen. Jeg er veldig glad jeg tok den avgjørelsen. Og det er en avgjørelse jeg tenker flere kan ta, når man ikke har egne barn eller arvinger.

Alt blir ordnet og tatt hånd om

Wonja har stor slekt og en stor vennekrets. Og selv om båndene er tette, synes hun det er godt å tenke på at det er noen andre enn dem som skal ta hånd om og ordne alt når hun går bort.

– Jeg fikk god hjelp fra SOS-barnebyers advokat, Marianne Blystad. Hun var veldig dyktig, og tenkte på ting jeg ikke hadde tenkt på. På det første møtet spurte hun hvor jeg skulle gravlegges, og da tenkte jeg «oi, ja det skal jeg også», det var noe jeg ikke hadde tenkt på. Nå fikk jeg tatt hånd om det og fant ut hvordan det skal gjøres, og jeg vet at alt er i orden. Det var en god prosess og en fin måte å gjøre det på. Det er god at det er en bobestyrer som ordner opp, og det er godt å vite at alt kommer til å foregå på en ryddig og fin måte.

Ingen barn klarer seg alene

Wonja Pettersen har jobbet med barn hele livet. Hun har mange ganger erfart hvor enormt viktig gode trygge voksenpersoner er for at barn skal ha det godt og utvikle seg som de skal.

­– Ingen barn klarer seg alene, det er veldig viktig å ha personer rundt seg som kan hjelpe en. Jeg liker å hjelpe andre mennesker. Og det er fint å hjelpe til ved å være fadder for et barn i et annet land. Og så hjelper jeg også ved å ha skrevet et testamente slik at barn kan få en bedre fremtid etter at jeg er borte. Det er godt å tenke på.

Du kan også lese mer om testamentariske gaver her.