Gå til hovedinnhold

Åtte fantastiske SOS-mødre

Foreldrerollen som jobb

Hver eneste dag bygger de sten for sten på fundamentet i tusenvis av barns liv. Åtte SOS-mødre forteller sin historie.

Rundt 6 000 kvinner – og noen menn - over hele verden har foreldrerollen som jobb. De er foreldre i SOS-barnebyer. De skaper en hverdag med matpakke i sekken, prat rundt middagsbordet, hjelp med lekser, leggetider og nattaklem, noe som ikke er en selvfølge for alle barn. Over 86 000 barn vokser i dag opp i en SOS-familie – hos foreldre med ekstra plass i hjertet.

Teresa Tuble, Mamma Terrie (61),  Davoa, Filippinene. Foto: SOS-barnebyer

Teresa Tuble, Mamma Terrie (61)

Davoa, Filippinene

- Jeg vil at barna mine skal vite at de alltid kan komme til meg. Så lenge de lever. Jeg er deres mor. Jeg er deres hjem. Og jeg er stolt av å være en del av deres livshistorie.

Jeg har oppdratt 36 barn siden jeg begynte som SOS-mor i 1981. Jeg var en av de første mødrene som ble ansatt i barnebyen i Davoa. Det er et privilegium og samtidig et stort ansvar. Jeg har forsøkt å være et godt eksempel for de nye og yngre SOS-mødrene her.

Det er stor forskjell på barnebyen i dag og for over 35 år siden, ikke minst har teknologien endret alt – inkludert vanene til barna. Men formålet; det å ta godt vare på barna, det har aldri endret seg.

Catherine Mushanawani (45), Bindura, Zimbabwe. Foto: Kaia Means

Catherine Mushanawani (45)

Bindura, Zimbabwe

- Det viktigste man kan gjøre for at barn skal føle tilhørighet, er å gi dem kjærlighet.

Jeg har vært barnebymamma i 18 år, og har en søskenflokk på ti barn. Jeg prøver å se alle som den de er og behandler dem som individer. Alle har sine styrker, men samtidig må jeg vise dem at vi er grunnleggende like. De må forstå at de alle har sin plass i familien.

Derfor har også alle hver sine oppgaver ut i fra alder, og gutter og jenter har like oppgaver. Ungdommene må feie hver dag, og de minste følger ofte etter dem med en liten kost. Arbeidsoppgavene er viktige for at barna skal føle at de er betydningsfulle i fellesskapet. Men vi koser oss også, og i helgene gjør vi ting i fellesskap som familie.

Salama Juma Ali (57), Zanzibar. Foto: Mette Schmidt

Salama Juma Ali (57)

Zanzibar

- Jeg er lykkelig for at jeg har kunnet bruke livet mitt på barn. Selvfølgelig er det trist at jeg nå blir pensjonist, men jeg forlater ikke barna. Vi kommer til å holde kontakt.

Arbeidet er imidlertid blitt for tungt for meg. Jeg har ni barn boende i huset. Til sammen har jeg hatt ansvar for 21 barn gjennom disse 25 årene, pluss to biologiske. Barna kjenner godt sin nye SOS-mor. Hun har hjulpet meg i huset i mange år, så denne overgangen er godt planlagt.

Jeg vil fortsette å arbeid for utsatte barn, og jeg har søkt myndighetene om å få bygge og drive en liten skole i et fattig og isolert område. Det skal være to klasser med 40 barn i hver, ikke 60-70 elever som i de offentlige skolene. Jeg må jo være aktiv, ellers går jeg helt i stå.

Mamma Fadia, Betlehem. Foto: Bethany Fullerton

Mamma Fadia

Bethlehem, Palestina

- Jeg elsker alle barna mine. Ikke bare de seks barna som bor i mitt hjem nå, men alle barna i barnebyen, og alle de hundretalls som har bodd her opp gjennom årene.

Jeg har vært SOS-mor i 24 år. I løpet av denne tiden har jeg vært mor for 34 barn. Ni av dem har giftet seg og gitt meg til sammen 14 barnebarn. I dag har jeg tre gutter og tre jenter. Flere av dem er søsken. Jeg husker da de kom til meg. Det var vanskelig for dem fordi de var så glade i sin biologiske mamma, som ikke kunne ta vare på dem. Men etter tre måneder begynte de å stole på meg, og først da kunne de kjenne seg trygge i sitt nye hjem. Jeg tror tålmodighet er den viktigste egenskapen til en SOS-mor.

Oksana Brovary, Ukraina. Foto: Maja Brand

Oksana

Brovary, Ukraina

- Å være SOS-mamma er ikke en jobb, det er en livsstil.

Jeg har seks barn. Fem av dem er biologiske søsken. Da de kom hit, hadde de bodd på barnehjem, fordi myndighetene ikke klarte å finne en familie som ville adoptere dem samlet. Da ble SOS-barnebyer redningen.

I begynnelsen kjente jeg frykt for at jeg ikke skulle klare å gi barna alt de trengte. Men nå ser jeg at de klarer seg minst like bra som andre barn, ikke minst takket være alle de pedagogene som støtter dem og oss i hverdagen.

Jeg ser på oss som en vanlig familie, og barna føler at jeg er deres mamma. I begynnelsen spurte de etter en pappa, og jeg sa at direktøren i barnebyen fikk være pappa. Han er pappaen til alle barna her.

Beatrice (46), Rwanda. Foto: Tony Lauge Madsen

Beatrice (46)

Rwanda

- Tidligere jobbet jeg som mattelærer. Etter hvert fikk jeg lyst til å være sterkere knyttet til barna – og ikke bare mens jeg underviste. Som SOS-mor får jeg lov til det. Det er fantastisk.

Hverdagen er travel med elleve barn. De skal vekkes, spise frokost, kle på seg skole- og barnehageuniformer og sendes av gårde. På ettermiddagen er det middag, lekser og klesvask. Men selv om det er travelt, så ler vi mye sammen.

Mange barn har hatt en vanskelig start på livet og det er mye som skal læres av helt dagligdagse rutiner. Noen barn reagerer også ganske sterkt på det å komme i en barneby. Vi har heldigvis forberedt oss godt på dette gjennom utdannelsen til å bli SOS-mor, så problemene løses alltid etter kort tid.

Nguyen Thi Yen, SOS-mor i Vietnam. Foto: Kristin Svorte

Nguyen Thi Yen

Vietnam

I en av de tradisjonelle SOS-barnebyene i Vietnam ble det en grytidlig oktobermorgen for to og et halvt år siden levert inn en liten gutt. Det var bestemoren som kom med ham. Idet portvakten gikk morgenrunden sin, bar hun den seks måneder gamle babyen inn på det tomme vaktrommet og la ham på sengen. I brevet som fulgte med ba hun SOS-barnebyer overta ansvaret for ham, noe myndighetene aksepterte. 

- Den første natten gråt han mye. Jeg tror alt luktet annerledes enn han var vant med. Men den andre natten var bedre. Han ble fort kjent med stemmen min, så når jeg snakket til ham, roet han seg, forteller Nguyen Thi Yen. 

Hun skulle egentlig begynne som SOS-mor et par måneder senere, fordi en mamma skulle pensjoneres. Men Nguyen sa ja, til å ta med gutten hjem i mellomtiden. Det er hun svært takknemlig for. Allerede første gang hun holdt ham, følte hun en tilknytning. 

- Jeg ble rørt til tårer. Tenk at denne forlatte gutten kunne bringe så mye glede inn i livet mitt. Jeg følte meg stolt over å få være hans mor, sier Nguyen Thi Yen. 

Gutten fikk kallenavnet Carrot, fordi han var så glad i gulrot. I dag er Nguyen Thi Yen mor til totalt seks barn. 

- Gjør jeg noe feil, håper jeg barna forteller meg det.

SOS-mor Aida har ansvar for ti barn. Hverdagen er hektisk, men full av lek og glede. Se filmen fra Swaziland.

Rollen som SOS-foreldre er i endring

Jobben som SOS-forelder har vært i kontinuerlig utvikling siden den første barnebyen åpnet i Imst i 1950. Mange foreldre arbeider fortsatt i tradisjonelle barnebyer med en håndfull barn per hus og ti-tolv hus lokalisert sammen. Men SOS-barnebyer utvikler stadig nye programmer og modeller for å sikre at omsorgen tilpasses hvert enkelt barns behov - enten det er for å hindre at familier splittes, eller for å gi omsorg til foreldreløse og barn som ikke kan bo sammen med mammaen og pappaen sin i kortere eller lengre perioder. Blant annet etableres det fosterhjem med SOS-foreldre i og rundt barnebyer i en del land. Andre steder er SOS-familier fullstendig integrert i helt vanlige boligområder.

Geografisk fordeling av SOS-foreldre: Totalt antall 5937, østlige og sørlige Afrika 1086, Midtøsten og Nord-Afrika, 574, Asia 1931, Sentral- og Øst-Europa 618, Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia 531, Latin-Amerika og Karibia 959.