Hermann Gmeiner var en lovende medisinstudent, som fikk barns håpløse situasjon etter 2. verdenskrig tett på livet da han engasjerte seg i den katolske kirkens ungdomsarbeid. Krigen hadde gjort mange barn foreldreløse, og Gmeiner måtte frustrert erkjenne at noen timers samvær i uken ikke ga de unge guttene stort annet enn et lite pusterom i den vonde hverdagen.

”En dag orket jeg ikke lenger å se disse barnas skjebner, og følte at det måtte finnes en måte å hjelpe dem på. Det måtte være mulig å føre disse barna tilbake til samfunnet, gjøre dem til et av våre barn. Å gi dem en mor igjen, brødre og søstre og et hjem så de kunne leve et liv som andre barn i verden.” 
                                                                  Hermann Gmeiner

Møtt med skepsis
Gmeiner visste fra sin egen oppvekst at morskjærligheten ikke nødvendigvis må komme fra barnets biologiske mor. Som femåring mistet han sin mor, og storesøsteren Elsa overtok morens oppgaver med å passe på og oppdra søskenflokken.

”Det finnes ingen pedagogisk begrunnelse for at barn (…) skal plasseres i en institusjon bare fordi de har mistet foreldrene sine!”
                                                                 Hermann Gmeiner

Men Hermann Gmeiner ble møtt med skepsis. Myndigheter og barnevernet motarbeidet ham. Pressen latterliggjorde ham. Likevel tok han ikke til offentlig motmæle, og deltok ikke i noen avispolemikk.

 ”Jeg har aldri slått tilbake, og vil aldri komme til å gjøre det. Jeg arbeider for mitt livsverk. Jeg arbeider for det forlatte barnet. For dette vil jeg gi alle mine krefter, og vil ikke kaste dem bort ved å gå til motangrep mot dem som ikke vil oss vel.”
                                                                 Hermann Gmeiner

Einen Schilling per Monat
Gmeiners ideer vant gradvis innpass, og kommunen Imst i Tyrol ga ham sjansen. De donerte en tomt, og en kamerat fra krigen bygget det første huset på kreditt. En dør-til-dør aksjon ga støttespillere som var villige til å bidra med ’einen Schilling per Monat’.

Gmeiner fikk raskt 100 faste bidragsytere til barnebyen, og da kommunestyret i Imst besluttet at barnebyen skulle få vann, elektrisitet og vei gratis, tok Gmeiner en optimistisk beslutning: Han bestemte seg for å sette opp fire nye hus.

”De store resultater i livet oppnås bare når menneskene gjør mer enn de må. Når millioner av mennesker begynner å gjøre mer enn hva som kan ventes av dem, vil det gode i verden formere seg.”
                                                              Hermann Gmeiner

Resten er historie. Da Gmeiner etter et par år inviterte pressen på besøk til Imst, snudde de totalt om, og mange av dem ble hans ivrigste talsmenn. En av de kritiske redaktørene ble leder for barneby nummer to. I løpet av noen år økte antallet mennesker som bidro med sin schilling fra noen tusen til en million, over hele Østerrike.

Riskornet som ble til en barneby
SOS-barnebyene spredte seg til flere europeiske land, og så til resten av verden. Utenfor Europa startet det med Sør-Korea, der mange barn var blitt foreldreløse etter Korea-krigen.

Gmeiner var tvilende til at han skulle klare å skaffe penger til en barneby i Korea. Men da en liten koreansk gutt en kveld ga ham et riskorn som tegn på et ønske om ”sunnhet, fred og et langt liv”, fikk Gmeiner en ide. Han vendte hjem med kofferten full av ris, fikk hjelp til å lime fast riskorn på kort og solgte dem for en dollar per stykk i Østerrike, Sveits, Tyskland, USA og Skandinavia. Pengene ble brukt til å bygge den første barnebyen utenfor Europa i Daengu i Sør-Korea.

”Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.”
                                                                  Hermann Gmeiner

Flere asiatiske land fulgte etter Sør-Korea, og deretter ble det etablert SOS-barnebyer i Amerika og Afrika. Da Hermann Gmeiner døde i 1986, 66 år gammel, hadde ideen hans om at alle barn trenger en familie, blitt til 233 SOS-barnebyer i 85 land, et tall som har fortsatt å vokse siden. Etter eget ønske ble han gravlagt i SOS-barnebyen i Imst, stedet der det hele startet.