Hva betyr en mor egentlig?

Kanskje en som har levd store deler av barndommen uten, vet best hva en mor betyr. 14 år gamle Dedika* fra SOS-barnebyen i Tbilisi, Georgia, setter kloke ord på det å mangle en mor. Og det å få en ny.

Man hører ofte at barndommen er den lykkeligste tiden i livet. Kanskje for andre. Ikke for meg. For meg var barndommen konstant lidelse. Det kjentes som et trykk mot brystet som gjorde at jeg ikke kunne puste. Jeg hatet hvert øyeblikk. Jeg visste at det fantes noe bedre, jeg så det rundt meg hele tiden. Men for meg var det så langt unna.

Jeg kan egentlig ikke huske moren min ordentlig. Hun forlot oss rett etter at lillebroren min ble født. I hodet mitt er hun bare en mørk silhuett mot en åpen dør. Pappa klarte ikke å ta seg av tre barn alene. Han er fysisk handikappet og trengte hjelp hele tiden. Bestemor kom og bodde hos oss en stund, men hun var for gammel til å kunne passe på tre barn. Til slutt var alle alternativer prøvd, og pappa gikk med på at vi skulle flytte til et barnehjem.

Jeg hatet å bo på det barnehjemmet. Det var en kald og fuktig bygning med skitne vegger og store sovesaler. Alt var stort og reservert. Folk kom og gikk. Jeg prøvde aldri å huske noens fjes.

En dag sa de at jeg og brødrene mine skulle flytte til SOS-barnebyen i Tbilisi. Jeg sa at jeg ikke ville. For hva slags sted kunne vel det være, om ikke verre? Jeg var ikke akkurat vant til at ting gikk vår vei. Brødrene mine sa ingenting. Storebroren min pleide å få juling av noen av de andre guttene på barnehjemmet. Han så på meg og sa at han ville flytte til et hvilket som helst sted hvis det betydde at han slapp å bli slått. Det fikk meg til å ombestemme meg.

Jeg kommer aldri til å glemme den første dagen. Vi kom i utslitte klær, med møkkete fjes og utstelt hår. Da jeg gikk ut av bilen så jeg barn som løp rundt, lekte, lo, snakket, sang, ropte og hadde det moro. Og alle sa hei til oss da vi gikk forbi.

Vi ble tatt med til det ene huset. En dame med kort hår åpnet døren. Du kunne kjenne lukten av mat, og magen min rumlet. Vi gikk inn, der var det tre andre barn. De sa velkommen og sang en sang for oss. De fniste og lo, og ba oss sette oss ned sammen med dem for å spise.

En av dem snudde seg mot damen og kalte henne ”mamma”. Jeg ble veldig misunnelig. Min mamma hadde forsvunnet før jeg hadde lært å si ordet mamma. Jeg hadde aldri kalt noen ”mamma”. Mannen som hadde tatt oss med dit sa hadet, og at han snart ville komme tilbake for å se hvordan vi hadde det, og ønsket oss lykke til i vår nye familie.

Jeg kunne nesten ikke tro det. ”Nye familie”? Denne damen og disse tre barna skulle være vår familie. Hvordan var det mulig? Damen sa hun het Tamar og at vi godt kunne kalle henne det hvis vi ville det. Storebroren min spurte hva de andre barna kalte henne, og alle tre ropte ”mamma”! Da vil jeg kalle deg mamma også, sa han. Det samme ville lillebroren min. Jeg ble helt stille. Vi spiste, tok et bad, valgte rom og dro ut for å handle klær.

Da vi gikk og la oss den kvelden kom damen inn for å si god natt. Jeg spurte henne om jeg måtte kalle henne mamma, og hun svarte: bare hvis du selv vil det. Hun sa at hun var der for oss. Hun skulle passe på oss og beskytte oss, sørge for at var friske og raske, pusset tennene og fikk masse kjærlighet. Hun strøk meg over håret og kysset meg godt natt. Jeg følte meg plutselig veldig trøtt, og rett før jeg forsvant inn i drømmeland hørte jeg meg selv si ”god natt….mamma”.

Fra da av kunne jeg endelig lære hva en mor egentlig betyr. Mor er trygghet, varme i familien, stabilitet, ømhet, middag, irettesettelse for å ha knust en vase, smilet når jeg har jobbet bra med skolearbeidet, noen som kjenner deg fullt og helt, hengivenhet og kjærlighet. Mor er en varsom hånd over håret og et varmt godnattkyss. Mor er det vakreste ordet i verden, og jeg elsker å kunne si det.

*Av hensyn til personvernet er navnet endret

Publisert 03/12/2012