Childhood should not be painful», «Treat this correctly – sexually transmitted infections», er plakater som slår mot deg på det medisinske senteret i SOS-barnebyer i Zambia.

I et av verdens fattigste land er hiv/aids nasjonens største problem.

- Mange føler et stigma ved å motta hjelp for hiv/aids. Personene vi tester her er allerede syke, og rundt 60 prosent tester positivt når de først oppsøker lege. Det store problemet er også at vi mister leger og sykepleiere til sykdommen, forteller doktor Clementina Lwatula.

Jobber hardt

Åtte pasienter venter på gangen. De skal møte Lwatula på senteret som åpnet i 2002. Sammen med kun fire sykepleiere og en farmasøyt behandler de mellom 1 500 og 2 000 klienter i måneden.

De ser til kvinner, menn og barn som lider av hiv, malaria, tuberkulose eller infeksjoner. Både personer fra lokalsamfunnet og barnebyen får tilbud om medisinsk hjelp på sentret.

- Vi jobber hardt for å klare å se til alle som kommer hit, og vi prøver å hjelpe alle, forteller Lwatula.

- De som kommer hit fra landsbygda får gratis behandling, men personer som vi vet kan bidra litt, må betale, opplyser doktoren.

Doktor Clementina Lwatula jobber hardt for å hjelpe alle pasientene som kommer til det medisinske sentret.

Store utfordringer

Lwatula har tidligere jobbet på sykehus, og kom til det medisinske sentret etter å ha søkt på jobben gjennom en annonse.

- Jeg liker å jobbe med barn, og spesielt med forsømte barn. Det gjør meg glad å arbeide med folk som trenger det, sier kvinnen med det store smilet.

Hun bruker hendene engasjert når hun forteller om utfordringene de står overfor, og hva de likevel klarer å oppnå i hverdagen.

Dr. Lwatula møter mange utfordringer i jobben sin.

- Vi er en stor klinikk, men vi skulle gjerne hatt flere private steder. For eksempel så har vi utstyret til å ta oss av fødsler, men vi har ikke rom som er egnet til det. Sengene vi har her kan pasientene kun bruke for fire timer av gangen.

- Og så kuttes elektrisiteten jevnlig, så vi kan ikke ha vaksiner her for eksempel. Men problemet er blitt så vanlig at vi ikke merker det lenger, smiler Lwatula.

Hun begynner å fortelle om SOS-familieprogram. Det er et program der SOS-barnebyer gir hjelp til selvhjelp, er med på å forebygge sykdom, og gir fattige husholdninger på landsbygda en mulighet for utdannelse, hjelp til å starte forretninger på egenhånd, medisiner og legehjelp.

- Vi har sykepleiere som reiser til landsbygda om personene er for syke til å klare å reise. Deretter blir klientene brakt hit.

- Familieprogrammet gir for eksempel ikke mat til de fattige, men hjelper familier til å skaffe seg egen inntekt, og dermed en mulighet til å klare seg selv. Det kan være anskaffelse av litt jord, eller små forretninger.

Pasienter som venter på sin tur til å få konsultasjon hos doktor eller hjelp fra sykepleiere. Hele 2 000 personer i måneden venter i denne gangen for å få legehjelp.

Den store forskjellen

Lwatula behandler som nevnt rundt 100 pasienter daglig. Norske allmennleger har til sammenligning mellom 15-20 pasienter om dagen, opplyser leder av Norsk Forening for Allmennmedisin Gisle Roksund.

- Vi har ingen detaljert oversikt over dette. Men i snitt har norske allmennleger 325 konsultasjoner i måneden. I tillegg kommer indirekte kontakter på 130, som vil si blant annet telefonsamtaler med pasienter.

- I grovt snitt har en lege mellom 15 – 25 pasientkonsultasjoner daglig, sier Roksund.

Roksund påpeker at han ikke helt vet hvordan ting foregår i Zambia, men mener den globale fordelingen av helsepersonell og ressurser er svært skjev.

- Vi i vesten har langt flere leger og annet helsepersonell, og dette representerer en betydelig skeivfordeling. Det er stor forskjell når det gjelder livsvilkår og tilgang på ressurser. Det er også to ulike verdener når det gjelder tilgang på medisiner.